Sannhetens øyeblikk
At jeg skulle sitte her å rose denne mannen var totalt utenkelig for noen år tilbake. Er det noen som virkelig var anti-Springsteen på 1980-tallet, så var det denne anmelder. Hans største suksess, Born In The USA, betraktes fremdeles som et av de største makkverkene fra nevnte tiår.
Jeg må nok likevel (riktignok litt motvillig) innrømme at The River ble handlet inn i 1980, og det ble sunget med på refrenget på tittelsporet som resten av omgangskretsen gjorde dengang da.
Sakte men sikkert, har The Boss klart å fange min interesse, nesten uten at det har blitt registrert. Han imponerte stort med tittellåten Streets Of Philadelphia, fra filmen Philadelphia sist vinter, mens det nye albumet overgår alt som noen gang har hørt fra Jerseys store sønn.
Den lavmælte utgaven av Springsteen har etter undertegnedes syn vært den mest kledelige. Det nye albumet består kun av akustiske flotte viser, som er fremført med en innlevelse som gjør at det nå er mulig å respektere denne musikeren for det han er verdt; en jordnær og voksen artist.
Jeg vet imidlertid at det sitter mange der ute som har en oppfatning av at Springsteen var bedre før. Men personlig må det innrømmes at den «gamle» utgaven, spesielt den fra rundt 1984, ikke helt ble tatt imot med åpne armer her i gården. Det er derimot ingen hemmelighet at han nå – for første gang siden Nebraska (1982) – er tilbake på riktig spor.
En samling med akustiske låter blir ofte lett kjedelig, men ikke i dette tilfellet. Jeg er overbevist om at denne platen vi få en lang, lang spilletid i CD-spillere rundt omkring. Den er akkurat nå lagret i hyllen for de beste i sjangeren «akustisk rock», og får en nesten til å føle at alle andre egentlig er overflødige (les MTV Unplugged -serien, Enya, etcetera).
Springsteens innsats på The Ghost Of Tom Joad er ikke (musikalsk sett) så ulikt mye av det Bob Dylan har gjort, mens han vinner i forhold på vokalen. I hvert fall i det lange løp. Bruces sang blir aldri så plagsom og fæl som Bob’ern lett kan bli (heldigvis).
Tekstmessig viser ikke Springsteen tendenser til å bli husket som den minst klisjefylte artisten gjennom tridene, men han er langt på rett vei da det meste på The Ghost Of To Joad i hvert fall virker troverdig. For her er det ingen tvil om at vi befinner oss et eller annet sted i den amerikanske ødemarken (i ville vesten?). Produksjonen er ikke uventet bedre enn på Nebraska, selv om tittelen like gjerne kunne vært Nebraska 2.
Bruce Springsteen er nå en mann i 40-årene, og The Ghost Of Tom Joad er en hans midtlivskrisebidrag til rocken i 1995. Jeg tviler på at han noengang kommer til å bli sett på som rockens redning igjen – men materialet han gir oss her, kan i hvert fall redde sjefens skinn som en virkelig betydningsfull artist av sitt slag.
Jeg liker virkelig denne platen, og anbefaler alle til å gi den en sjanse. Uansett hvilken oppfatning du måtte ha av Bruce Springsteen fra før av. Det er heller ingen tvil om at denne seiler høyt opp på listen over årets beste utgivelser så langt.
