No Code – Rått og vakkert

Pearl Jam er et band av såpass høy internasjonal klasse at det bør være lov å forvente seg endel av dem ved hver utgivelse. Vet ikke om Kurt Cobain’s selvmord tok piffen av dem sist gang, men det er samtidig hevet over enhver tvil at Seattle-rockens framtid først og fremst har lagt i Pearl Jam’s hender etter at rest-Nirvana la inn årene i ’94. Derfor er det hyggelig å konstantere at gutta er tilbake i storform, nesten som i glansdagene rundt debuten Ten (1991).

No Code åpner flott og akustisk med Sometimes, før rockeren er løs i Hail, Hail. Her er det ikke vanskelig å trekke linjer til Neil Young, men ikke uten at de klarer å beholde sin egen identitet. Pearl Jam vet etterhvert hva som skal til for å forføre lytteren, og fungerer fremdeles bra på dette området, (men nevn for all del ikke ordet grønsj ).

Første singelslepp, Who You Are, ble av mange karakterisert som et merkelig valg for formatet. Personlig så synes jeg at dette er en utmerket låt. Who You Are er utvilsomt påvirket av Vedder’s samarbeid med Nusrat Fateh Ali Khan fra filmmusikken til Dead Man Walking. Kanskje en uvanlig låt for Pearl Jam å være, men ikke mindre interessant av den grunn. Det er nettopp her hvor de viser oss at det har skjedd en utvikling de blir mest interessante.

Det at de tør å gjøre noe annet enn hva de alltid har gjort, kommer gjerne ikke like godt fram i In My Tree, men man skal heller ikke fullstendig glemme hvem de var før! Annerledes enn før er også Smile, hvor Neil Young-faktoren er tydeligere enn noengang. Den akustiske og country-aktige balladen Off He Goes (synes tydelig at jeg hørte en steel-gitar), gir oss også et band i total forvandling. Jeg har ihvertfall aldri hørt dem slik før, og nettopp dette er en av faktorene som gjør No Code veldig interessant! At grønsjen ikke er fullstendig død, får vi bekreftet i en av bandets få gjenlevende låter av sorten; Habit (forøvrig også B-side på Who You Are). Her får Vedder & co. ut det meste av den påtrengende energiske aggresjonen som de fremdeles har igjen i 1996. Rock’n’Roll utgaven av P. J. finner vi i Red Mosquito, mens Lukin beveger seg i samme gate som Spin The Black Circle fra forrige album.

Et av platens aller beste spor er Present Tense som er en slags powerballade(!) av sorten som fantes på Ten, med tøffe gitar- og bassriff slik bare Pearl Jam gjør det. Nærmere ordinær punk har bandet heller ikke vært før, slik som de framstår på Mankind, som er en energisk og bra sak av et kaliber som det står respekt av. Albumets nest siste spor, I’m Open, beveger seg igjen i et noe uopptråkket landskap fra P.J.’s side, en underlig sak som lett hadde glidd inn ved siden av Vedder’s Dead Man Walking-låter. Siste spor Around The Bend kan virke som enda en hyllest til Neil Young, og føyer seg inn i rekken av mange nytenkte og forfriskende bidrag på No Code.

No Code gir oss først og fremst et nytt og mer inspirerende Pearl Jam enn hva vi har sett på lenge, og platen vinner mye på at den er såpass variert som den er. Pearl Jam ser ut til å ha tatt et oppgjør med fortiden, og virker nå som et modent band som tør å bevege seg på nye stier uten å se seg så mye tilbake. Låtmaterialet er jevnt over av høy klasse, og tidligere fans som av en eller annen grunn har avskrevet bandet, kan utmerket godt vende tilbake til sine gamle helter som her fortjent bekrefter sin posisjon som et av verdens ledende rock-band.

Til opplysning kan også nevnes at omslaget er pakket i fire forskjellige utgaver, hvor forskjellige «fotografier» er tilfeldig plasserte (ni og ni) i hvert eksemplar, slik at fanatiske samlere som investerer i fire eksemplarer av No Code for å få samlingen komplett bidrar til at salgstallet økes ytterligere.