Reverence – Årets lille sensasjon?

Faithless står for en av årets store musikalske overraskelser på platefronten. Som ut fra intet, kommer de plutselig som et lyn fra klar himmel og presenterer et produkt som tar innersvingen på alt hva du trodde var bra! Her får man servert trip-hop, techno, pop og soul i skjønn forening, ispedd enkelte introer som er hentet fra den klassiske musikkverden. Resultatet er Reverence, et debutalbum som det virkelig står respekt av.

Det hele begynner med den behagelige og Tricky-aktige tittellåten Reverence, før vi føres vantro inn i den flotte pop-perlen og singelen Don’t Leave hvor Crash Test Dummies møter Beck i et landskap hvor fløtepuser som f. eks. Take That(!) sannsynligvis ellers ville ha følt seg hjemme i. Utrolig men sant; det funker og virker usedvanlig troverdig når denne gjengen står bak! Videre går ferden til den ti minutter og førtisyv sekunder lange Salva Mea (også tidligere utgitt på singel), en meget bra ambient-aktig sak som fungerer like godt på dansegulvet som hjemme i stuen. Transemusikk på høyt nivå, spør du meg.

Etter denne reisen kommer vi til spor nummer 4, If Lovin’ You Is Wrong, som ved førsteinntrykket kan minne om Moloko i et av sine mer eksperimentelle øyeblikk. De første strofene av Angeline får umiddelbart varsellampene til å blinke da dette kan høres ut som årets mest plagsomme hit; Fools Garden’s Lemon Tree. Heldigvis viser det seg snart at det er snakk om noe helt annet, og mye mer givende. Høydepunktet må på tross av mange av sorten(!) være siste singelvalg, Insomnia, som er intet mindre enn en genistrek! Her får vi virkelig en vitamininnsprøytning, en unik opplevelse – nærmest en rus av dimensjoner som det går år mellom hver gang du får i musikkverden alene. Best av alt er at albumet inkluderer en forlenget versjon av låten i forhold til A-siden på singelen.

Trip-hop trollet slår til igjen på Dirty Ol’ Man, som i sin reggaeform skiller seg ut på albumet. Vi forflytter oss inn i gospel-land idet Flowerstand Man begynner, men også her viser det seg at vi befinner oss på helt andre områder da denne går direkte over til i den urbane Baseball Cap. Avslutningssporet Drifting Away åpnes med en operasangerinne før vi igjen befinner oss i transe påvirket av en slags acid jazz.

Alt i alt er Reverence en variert og flott plate som bør slå an, både hos publikum og hos kritikere. Det er ihvertfall allerede hevet over enhver tvil at dette produktet vil havne høyt på listen når årets utgivelser skal telles opp ved neste årsskifte.