Walk On – På det jevne

Hiatt hadde sin storhetsperiode på 80-tallet med de aldeles glimrende platene Bring The Family (1987) og Slow Turning (1988). Hans 90-tallsproduksjoner har derimot vært svært ujevne -hvorav én på det jevne: Stolen Moments, én god en: Perfectly Good Guitar, og én unødvendig en: omes Alive At Budokan.

Walk On er John Hiatts første plate på nytt selskap, og jeg må dessverre bare konstantere at det ikke er snakk om en ny . Det har allikevel ikke blitt noen dårlig plate! Tekstene er fremdeles gode, men melodiene holder ikke alltid samme høye standard.

Mye av feilen ligger i at du liksom har hørt det før. Vi finner den etterhvert velkjente Hiatt-oppskriften: en krydderblanding bestående av country, soul og rock – fremført av mannens egne mørke og litt hese røst som har en tendens til fort å bli kjedelig.

Platen er innspilt i samarbeid med (forholdsvis) ukjente musikere og med svært få gjesteartister. Bonnie Raitt og den allestedsværende Benmont Tench dukker allikevel opp sammen med mine personlige favoritter The Jayhawks.

Albumet er produsert av Don Smith (Keith Richards, Tom Petty, Cracker) som har gjort sine saker bra. Selv om det som sagt ikke er snakk om noen ny Slow Turning, finnes det endel høydepunkter. Jeg nevner: Good As She Could Be, Ethylene (med en hysterisk morsom basslinje!), Shredding The Document og rote It Down And Burned It.
John Hiatt fortjener et gjennombrudd som artist, og ikke bare som låtskriver, men jeg er redd for at det ikke blir med dette albumet…

NB! Hvis du tror at platen tar slutt etter 13 låter, tar du feil, for litt skjult dukker et ekstra kutt opp: Thundering Through Pattenburgh (så vet du det).