Desireless – Et nytt, modent kirsebær

I vårt naboland Sverige vokser det stadig fram nye, spennende artister, og denne gangen er det et nytt medlem av Cherry-familien som prøver seg, nærmere bestemt Eagle-Eye.

Om foreldrene hans har sett for mange indianerfilmer i oppveksten , skal jeg ikke spekulere i, men det jeg vet er at faren til Ørneøyet har spilt trompet, og at fornavnet hans er Don. Legger en to og to sammen får en Don Cherry (1936-1995), den avdøde jazztrompet-legenden. For oss andre som ikke er så veldig inne i jazzens verden, er vel søsteren til ørnen mer kjent, Neneh Cherry, som har gjort stor internasjonal suksess innen popsjangeren de siste årene. Spørsmålet nå blir om Cherry jr. klarer å følge opp familietradisjonen?

I motsetning til far og søster, beveger Eagle-Eye Cherry seg mer inn mot røttene i amerikansk rhythm’n’blues, men med et solid fotfeste i det vi på norsk ville kalt visepopsjangeren. Låtene har han både skrevet tekst og laget musikken til selv, og som en rød tråd i alt det som blir fremført er de akustiske instrumentene fremtredende.

Stemmen hans er klar og tydelig, men det kommer også til uttrykk at han har afroblod i årene, noe som gjør at vokalen får et særpreg innenfor denne sjangeren av amerikanske folkpop. Produksjonen av de elleve låtene på albumet bærer karakter av et solid arbeid med høy musikalsk kvalitet.

Åpningssporet, Save Tonight, var den første singelen fra albumet, og ble tidlig en stor radiohit internasjonalt, også her hjemme i moder Norge. Den har vært flittig spilt på de fleste radiostasjoner landet over, og ikke uten grunn. En solid låt med stort potensiale, hvor musikalske ferdigheter kommer til sin rett.

Men, dette er også et av de mer røffere sporene fra albumet, hvor bruk av elgitar er fremtredende, og hvor blant annet tempoet er skrudd noe opp i forhold til helheten i albumet.

På spor nummer to, Indecision, og fdet påfølgende, Comatose, finner en mer malen for hvor Eagle-Eye befinner seg. Da blir det mer visepreget, men med et tydelig positivt innslag av blues- og bassgitar. Worried Eyes, framføres av Eagle-Eye i duett med Tityo Jah, en vakker og melodiøs kjærlighetslåt med et nokså beskrivende innhold.

Kvaliteten på låtene stiger utover på albumet, låter som When Mermaides Cry, Shooting Up In Vain og Permament Tears vitner om et modent kirsebær. I denne sammenhengen passer det seg også å trekke fram tittelsporet på albumet, Desireless, som er en av farens komposisjoner. Vakkert!

Eagle-Eye Cherry har dedisert albumet til sin avdøde far, og har klart det med all respekt i behold. Ved første lytt må jeg ærlig innrømme at det hørtes lite spennende ut, men videre arbeid med albumet viste meg at her ligger det noe mer til grunn. Noe dypere, noe personlig, som om Eagle-Eye prøver å fremme oss et budskap, og han vil gjøre det ved hjelp av musikk.

Albumet oser av sjel og ikke minst musikalsk kvalitet. Et nytt kirsebær er modent på familietreet.