Aerosmiths konsert album A Little South Of Sanity har kommet i stand for å oppfylle kontrakten de hadde med selskapet Geffen. I dag er de tilbake på Columbia, hvor eventyret startet i 1973.

På A Little South Of Sanity er både Columbia- og Geffenperioden representert, med en klar overvekt av hitsinglene de har hatt på 80- og 90-tallet. Det vil med andre ord si balladene (eller rolige sanger som de selv velger å kalle dem) Amazing, Cryin’ og Crazy, samt Love In The Elevator, Dude (Look Like A Lady) og Janie’s Got A Gun. Perlene fra 70-tallet er representert med Same Old Song And Dance, Back In The Saddle, Last Child, Dream On, Mama Kin og Sweet Emotion samt låten som introduserte gruppen for MTV-generasjonen: Walk This Way .

Et av mange ankepunkter er at jeg gjerne hadde sett enda flere låter fra fra de gyldne 70-åra. Aerosmith i konsertsammenheng skiller seg ikke nevneverdig fra studioversjonene. Klarest kommer dette fram på Dude, som like gjerne kunne vært studioversjonen.

Styrken til Aerosmith er de gode låtene, Joe Perrys gitarspill (og hvis du skulle lure på hvor Slash har det fra…?), den tette rytmeseksjonen og vokalist Steven Tylers utmerkede stemmebruk. Tyler er vel i dag ennå bedre kjent som pappaen til Liv for den oppvoksende generasjon, enhver kåt gutts drømmeobjekt. (Liv altså, ikke Steve).

A Little South Of Sanity er, om ikke noe annet, en grei dokumentasjon på hvordan Aerosmith i dag kan oppleves i konsertsammenheng.

Aerosmiths konsert album A Little South Of Sanity har kommet i stand for å oppfylle kontrakten de hadde med selskapet Geffen. I dag er de tilbake på Columbia, hvor eventyret startet i 1973.

På A Little South Of Sanity er både Columbia- og Geffenperioden representert, med en klar overvekt av hitsinglene de har hatt på 80- og 90-tallet. Det vil med andre ord si balladene (eller rolige sanger som de selv velger å kalle dem) Amazing, Cryin’ og Crazy, samt Love In The Elevator, Dude (Look Like A Lady) og Janie’s Got A Gun. Perlene fra 70-tallet er representert med Same Old Song And Dance, Back In The Saddle, Last Child, Dream On, Mama Kin og Sweet Emotion samt låten som introduserte gruppen for MTV-generasjonen: Walk This Way .

Et av mange ankepunkter er at jeg gjerne hadde sett enda flere låter fra fra de gyldne 70-åra. Aerosmith i konsertsammenheng skiller seg ikke nevneverdig fra studioversjonene. Klarest kommer dette fram på Dude, som like gjerne kunne vært studioversjonen.

Styrken til Aerosmith er de gode låtene, Joe Perrys gitarspill (og hvis du skulle lure på hvor Slash har det fra…?), den tette rytmeseksjonen og vokalist Steven Tylers utmerkede stemmebruk. Tyler er vel i dag ennå bedre kjent som pappaen til Liv for den oppvoksende generasjon, enhver kåt gutts drømmeobjekt. (Liv altså, ikke Steve).

A Little South Of Sanity er, om ikke noe annet, en grei dokumentasjon på hvordan Aerosmith i dag kan oppleves i konsertsammenheng.