Sunday 8PM – Tidvis bra, ellers klisjefylt!

For det første, våger jeg i ettertid å innrømme at Reverenge muligens ikke var fult så genial som først antatt i 1996. Plata var vel og merke bra, men jeg vil ikke påstå at den er en klassiker. Den var likevel stilsikker nok i sin tid til å få en kollega til å utrope den som en liten sensasjon. Faithless låt med andre ord svært riktig i 1996, og spørsmålet er om de gjør det samme nå to år senere?

Vel, det kan like gjerne røpes først som sist: det gjør de ikke! Faithless prøver riktignok å ikke å skape en «ny» Reverenge, da Sunday 8PM på mange måter jevnt over er en mye coolere produksjon enn forgjengeren. På sitt beste blir Faithless et slags Massive Attack light, mens de på sitt verste blir et oppkok av utdaterte klisjeer, hvor Maxi Jazz sin stemme som gjennomgangstema ødelegger mer enn det pleier produktet Sunday 8PM. Faithless-medlemmene Rollo og Sister Bliss er utvilsomt dyktige som produsenter, og har bl.a. mange remiks-prosjekter bak seg som det står respekt av.

Maxi Jazz’ tekster inneholder på mange måter massevis av interessante vinklinger, og er godt formulert, mens de likevel ikke alltid holder mål med tanke på at mannen er erklært som et geni i MENSA -klassen! Alt i alt får Faithless ikke det helt til på sitt andre album, selv om 80-tallsikonet Boy George er dratt inn for å sette en spiss på albumet i låten Why Go? (forøvrig en av platas mest vellykkede spor).

Konklusjonen min må bli at Sunday 8PM er en plate som såvidt klamrer seg til en plass litt over midten av treet, og havner på firer (som ligger nærmere tre enn fem) på karakterskalaen. Faithless anno 1998 er fremdeles flinke, men det som i utgangspunktet gjorde dem interessante står i fare for å drukne i sitt eget oppgulp. På den annen side er det kanskje verdt å ta med at Faithless er en gruppe som alltid har fungert bedre i singelformatet enn på album, da det er der de virkelig kommer til sin rett, med miksere som Rollo & Sister Bliss på laget!