The Best Of 1980-1990 & The B-Sides – Åttitallets største suksess – omsider samlet

The Best Of 1980-1990 foreligger i to varianter: Et begrenset opplag som inkluderer en bonus-CD med The B-Sides, og en som forblir enkel utelukkende bestående av A-sider. Vi tar her for oss den doble versjonen, The Best Of 1980-1990 & The B-Sides.

U2 er et band som i utgangspunktet har fungert som et ekte rockeventyr, med voksende suksess etterhvert som årene har gått. De består etter nesten tyve år fremdeles av sin originalbesetning, noe som er unikt: Bono (vokal), The Edge (gitar), Adam Clayton (bass) og grunnlegger Larry Mullen Jr. (trommer). U2 har som alle i sin generasjon hatt sine «ups & downs», og har omtrent hele veien blitt beskyldt for å mene litt for mye om det meste innen politikk, miljø og religion. Bono har bl.a. blitt beskyldt for å være den mest patetiske av dagens artister, noe jeg i denne sammenheng ikke har tenkt å gå nærmere inn på. Hva publikum og andre kritikere mener om dette har etter mitt syn nesten ingenting å gjøre med musikken bandet U2 har levert opp gjennom årenes løp. Og dette skal som nevnt handle om U2 i perioden fra 1980 til 1990, og vektlagt er deres singelutgivelser fra åttitallet.

U2 er for mange det ultimate rockband (eller poporkester om du vil), og har en trofast fanskare på størrelse med halve USAs befolkning. De har lagt verden for sine føtter, og høster suksesser over hele verden, noe som fører dem inn i rekken blant de helt store aktørene på arenaen. De fyller det ene idrettsanlegget etter det andre, og har i mange år vært et såkalt stadionband.1980-tallets tidligste utgivelser gikk ikke upåaktet hen, og de markerte seg så og si fra begynnelsen som bandet som skulle redde dette tiårets musikalske uttrykk på rockfronten. Om det er så mye å skryte av kan man i ettertid stille spørsmålstegn ved, men uansett ble de et av periodens mest suksessrike satsninger på musikkfronten.

Debutalbumet Boy (1980) får bare ett spor med på samleplaten, I Will Follow – som fremdeles står som et av U2s høydepunkter. Oppfølgeralbumet October (1981) inneholdt også flere sterke singler, som alle er utelatt på The Best Of 1980-1990 (deriblant Gloria, som jeg anser som et av deres beste bidrag fra åttitallet). New Year’s Day og Sunday Bloody Sunday er de eneste spor som er hentet fra War (1983), hvorav sistnevnte egentlig aldri var en opprinnelig singel (den ble først utgitt som singel flere år senere etter press fra mange som mente at dette sporet hadde vært så grensesprengende at det bare måtte bli en singel). 1984-utgivelsen The Unforgettable Fire er representert med Pride (In The Name Of Love) og tittelsporet.

At Bad også i utgangspunktet var med på nevnte album, utelukker ikke at den først ble lansert som singel og forsmak på liveplaten Wide Awake In America som kom i 1985, selv om den inkluderte versjonen er studiovarianten av låten.

Som seg hør og bør er selvsagt denne samleplaten sterkt preget av U2s største suksesser, The Joshua Tree (1987) og Rattle & Hum (1988). Det var her de virkelig slo gjennom, og fikk i sin «amerikanske» periode stor suksess også på andre siden av Atlanteren. U2 er på sitt aller beste i låter som With Or Without You, I Still Haven’t Found What I’m Looking For og Where The Streets Have No Name (alle plukket fra The Joshua Tree). Desire, When Love Comes To Town (med B.B. King), Angel Of Harlem og All I Want Is You (fra Rattle & Hum) befester at de ble «big in America» mot slutten av åttitallet.

Det er mulig at denne samleplaten også skal være et slags bevis for nettopp dette, for jeg har en følelse at samleplaten først og fremst er laget for det amerikanske publikummet. Jeg sitter nok derfor litt skuffet tilbake og ønsker at de heller skulle ha samlet sine komplette singelutgivelser først som sist – istedet for å lage en samling med et utvalg som oppfattes som litt urettferdig fordelt i forhold til årene det er snakk om. U2 hadde tross alt en del interessant materiale ute også før de slo gjennom i USA. Sterkeste spor på The Best Of 1980-1990: With Or Without You.

Det kan virke litt smalt å sitte i 1998 og komme med følgende påstand; men bonus CD-en virker som et mer interessant dokument enn den opprinnelige samlingen med A-sider. Personlig faller jeg nemlig mer for disse sporene, enn hva som er tilfellet med hovedplaten. Stoffet er på forhånd ikke ukjent for undertegnede, men det gjør seg å endelig få dette samlet på én plass. Her viser U2 at de har hatt potensiale til å gjøre noen andre ting enn de mer ordinære og mer kjente låtene sine.

På sine konserter har U2 ikke lagt skjul på at de selv også har satt pris på sine såkalte B-sider, og presentert dem for publikum i en årrekke. Låter som Spanish Eyes, Love Comes Tumbling, Walk To The Water, Silver And Gold, Trash, Trampolene And The Party Girl samt coverlåten Unchained Melody viser et U2 i et litt annet perspektiv. Her får vi nemlig låter som ikke er ihelspilt på radiostasjoner og MTV, og det som nesten er glemt, kommer litt fram i lyset igjen. Det eneste som virker litt underlig, er hvorfor det dårligste sporet på denne samlingen, Sweetest Thing (opprinnelig 1987) i 1998 er plukket fram igjen og mikset om som en ny A-side (dobbeltalbumet inkluderer for sikkerhets skyld begge versjonene). Sterkeste spor på The B-Sides: Silver And Gold.

Ellers skal jeg ikke påstå at U2 har vært særlig nyskapende eller originale i sin form eller gjennom sine uttrykk. Men det skal de ha: De har alltid fulgt utviklingen, og står som svært tidsriktige for sin periode (noe de forøvrig også har bevist langt inn på nittitallet). Foruten The Edges særpregede gitarspill, har også Bono en karisma samt en god stemme som samlet er med på å plassere U2 på kartet for all framtid. Bandet fra Dublin har utvilsomt levert mye musikk av godkjent karakter opp gjennom årene. Dette dobbeltalbumet inneholder mange av gruppas høydepunkter. Men dessverre avsløres også deres mange svakheter lett her.

U2 kan hvis de virkelig vil, og til dels får vi på The Best Of 1980-1990 & The B-Sides et lite innblikk i hva de var, og hva de sto for rent musikkmessig i denne perioden. Med andre ord kan U2 oppsummeres som et godt over middels band, men heller ikke noe mer…!