Mule Variations – Lekkert

Mule Variations åpner med den sære, men råtøffe og Morphine-aktige Big In Japan (må for all del ikke forveksles med Alphavilles låt av samme navn). Videre fører Waits sine lyttere med seg inn i en sfærisk tilstand som både er brutal og god på en og samme gang! En kombinasjon (eller skal vi si variasjon) over temaer som er hentet fra blues, såvel som rock’n’roll og punk, er de grunnleggende elementer på Mule Variations.

Tom Waits anno 1999 har som så mange andre latt seg påvirke av elektronikkens mange muligheter, og vi finner alt fra DJ-samplinger av diverse lyder til mer elementære elektriske instrumenter i hans låter på dette albumet. Bluesen er likevel gjennom hele albumet den dominerende uttrykksformen, som vi her får i en noe fornyet, men likevel velkjent formasjon.

Linjer både kan og skal trekkes tilbake til Waits tidligere produksjoner, og vi får atter et bevis på at Waits er en særing av en multikunstner med mange talenter.

Som medmusikanter i hans skrangleorkester finner vi storheter som Charlie Musselwhite og John Hammond (begge på munnspill), Stephen Hodges (perkusjon), Larry Taylor (bass) og Marc Ribbot (gitar). I tillegg tar selvsagt Waits selv seg av tangentene på pianoet. Hans rustne, men karakteristiske stemme er samtidig et naturlig instrument bak mikrofonen.

Joda, Tom Waits kan han, noe også folket etterhvert ser ut til å ha oppdaget ved at de har gått mann av huse avgårde til plateforretningen den første uken albumet var i salg, for å gi mannen en første plass på VG-listen. På Mule Variations blir Tom Waits samtidig mer tydeliggjort da det av en eller annen grunn virker som om musikken hans har blitt utstyrt med bredere fangarmer enn tidligere. Det er neppe snakk om en mer kommersiell utgave av Tom Waits, det er muligens bare tiden som er mer moden for ham nå enn før.