Michael Hutchence – Lite spennende testamente

Australierens forhistorie kan ingen nå gjøre noe med, selv om han på solodebuten Michael Hutchence, som han faktisk allerede var godt i gang med før han døde for to år siden, skulle bevise hva han egentlig var god for. Det kan således virke litt urettferdig at Michael Hutchence selv ikke fikk anledning til å arbeide seg ferdig med materialet på albumet. Hadde han fått anledning til å fullføre jobben, hadde kanskje resultatet kunnet bli annerledes. Jeg mistenker likevel at Hutchence egentlig ikke hadde så forferdelig mye mer å fare med, enn det vi har får servert her.

I INXS-tiden stod samme Hutchence bak et knippe glimrende pophits, som i og for seg fungerte da de gav gruppen sin umiskjennelige sound som ingen tok dem etter. Likefult er det vanskelig å i ettertid karakterisere bandet som noe annet enn et band med et par interessante singelutgivelser på 80-tallet. Der vil jeg faktisk legge til at hans rolle på den noe undervurderte platen til hobbyprosjektet Max Q i 1989 viste de aller beste sidene til komponisten og viokalisten Michael Hutchence.

Albumet Michael Hutchence blir dessverre ikke annet enn et slags INXS-light, og hvem pokker trenger vel det? Det består av middelmådige komposisjoner, fremført av middelmådige musikere påført en middelmådig produksjon. Det hjelper såvidt med Bono på gjestevokal på Slide Away, som med sin prostituerte røst i beste fall tilfører låten det lille ekstra som hever den et ørlite hakk over de andre sporene. Hutchences- og Bonos stemmer kler hverandre faktisk godt. Ellers er balladen Flesh And Blood og Breathe to hederlige unntak. Ulempen er kanskje at albumets tre beste spor kommer på rad og rekke, nesten helt sist på platen.

Utover hva som er nevnt kan jeg legge til at Michael Hutchence på sitt første og eneste soloalbum ikke klarer å imponere nevneverdig. Her mister man lett interessen før man er kommet halvveis gjennom materialet, da det jevnt over låter umoderne og umotivert. De fleste sporene gir dessuten nesten umerkelig en følelse av å være ett og samme spor – bare i litt forskjellige versjoner. Selv om det naturligvis lar seg gjøre å skille dem fra hverandre, blir de likevel for like hverandre – nærmere bestemt en smule identitetsløse. Albumet er ikke direkte dårlig, det blir bare ikke interessant nok til å kunne gis en karakter på den øvre del av skalaen. Dessverre vil Michael Hutchence i ettertid sannsynligvis huskes bedre for hvordan han døde enn for hva han egentlig drev med: musikk!