Endless Night – Tristesse på høyt plan
Allerede i platens åpningsspor, While I’m Still Strong, vil enhver som har opplevd kjærlighetssorg på nært hold kunne kjenne seg igjen. Om det ikke akkurat er direkte hat som formidles i tekstene til Magnus Carlson (også vokalist), så er det ihvertfall særdeles såre tanker han formidler både ved sin såre stemmebruk og gjennom sine triste beretninger om livets ikke akkurat lystigste stunder. Weeping Willows er likevel samtidig i besittelse av å kunne låte muntert i all tristessen sin. Weeping Willows blir aldri dystre som Nick Cave eller Cowboy Junkies, men snarere en nostalgisk og lett «easy listenig»-variant som formidlere av melankolske stemninger.
Gjennom den tilsynelatende muntre radiohiten True To You har de nådd et større publikum både her i landet og i Europa forøvrig. Hører man nærmere etter hva teksten handler om, vet man at det heller ikke her er snakk om gladpop akkurat! På mange måter kan Weeping Willows høres ut som en fjern slektning av sine landsmenn i The Soundtrack Of Our Lives. De formidler sin musikk like elegant og minst like overbevisende, men det eksisterer jevnt over et noe luftigere lydbilde, som til tross for alt det triste, fungerer utmerket på en måte som bare svensker kan det.
At bandet har hentet sin inspirasjon fra såpass forskjellige kilder som Frank Sinatra, Hank Williams, Dean Martin, The Smiths og Velvet Underground kommer tildels godt fram i lydbildet – vel og merke i en slags underlig kombinasjon av alle disse. The Clash har vært en annen viktig inspirator for Weeping Willows (sjekk bare coveret!), men blir mindre tydelige enn de andre her. Albumets lydbilde er svært varierende, men det finnes likevel en ubeskrivelig, men følsom rød tråd som kan spores gjennom hele produksjonen. WW benytter seg av alt fra strykere til hornseksjoner og et kledelig «60-tallsorkester» kler musikken deres inn i et vakkert og variert landskap. Apropos landskap: Weeping Willows har på Endless Night kart å gjenskape «Timotei-effekten» fra shampoo-produsentens reklamefilmer fra 70-tallet. Selv om det er sårt, ser man lett for seg alle de lykkelige menneskene som løper i blomsterengene med håret flagrende i sakte kino. Ta bare en lytt på Nothing Or All! Stemningen er til å ta og føle på.
Weeping Willows er så sårt og vakkert at man faktisk innimellom kjenner klumpen sette seg i halsen. Hadde min kjære nettopp forlatt meg hadde jeg knapt kunnet lytte til dette albumet uten å ty til tårer. På den annen side skal det være sunt å gråte iblant, så Weeping Willows hadde likevel kanskje vært det beste botemidlet for tilstanden. Sikkert er det ihvertfall at de har levert en av årets flotteste popplater – enten du er i det melankolske hjørnet eller ikke…
