Temperamental – Holder fremdeles, men kursendring bør vurderes…
Etter at DJ Todd Terry remikset deres hittil største hit Missing for noen år tilbake, har duoen mer eller mindre befunnet seg i toppsjiktet innen moderne dansemusikk. Ikke minst har det å gjøre med vokalist Tracey Horns behagelige og elegante stemme. Den samme røsten har etterhvert blitt synonymt med navnet vi har sett nevnt bak en drøss «featuring»-markeringer på diverse platecover – som på Massive Attacks Protection hvor hun bidro på flere spor.
Men også makker Ben Watt skal ha honnør for sine vellagde komposisjoner, hvor han også på årets EBTG-utgivelse får vist hva han er god for. Denne gang har Watt for første gang benyttet datamaskinenes moderne teknologi når han har komponert, og har selv beskrevet sin måte å jobbe på som inspirerende og svært annerledes enn når han har sittet med sin kassegitar og papirblokk.
Selv om Everything But The Girl etterhvert har blitt et navn på «alles lepper» er det likevel ikke ensbetydende med at de hver gang lager like gode plater. Temperamental er i så måte intet unntak. På så og si alle deres album har EBTG hatt minst etpar-tre glimrende singelspor, mens albumene sett under ett også har hatt sine svakheter. De har også denne gangen klart å innfri den samme malen. Førstesingelen Five Fathoms har allerede markert seg på dansegulvene. Likeledes har det gått med klassikeren The Future Of The Future (Stay Gold) – som opprinnelig var en singel i fjor sammen med Deep Dish (forøvrig inkludert på deres album Junk Science).
Den tredje hitlåten fra Temperamental bør bli tittelsporet som står som albumets lekreste spor. Ellers serverer duoen lettere drum’n’bass, house og moderne soul på platen. Det låter med andre ord det som vi på 90-tallet kan karakterisere som ganske typisk Everything But The Girl. EBTG har ikke klart å utvikle seg nevneverdig i forhold til hva man kanskje skulle ha kunnet håpe på. Likevel elsker jeg det jeg hører, selv om jeg samtidig i det fjerne aner varsellampene lyse grunnet en viss fare for kjedsommelighet!
EBTG står på et underlig vis svært godt forankret i sin egen lille verden av elegant og moderne popmusikk. Temperamental er utstyrt med en nærmest åndelig form for eleganse der dens toner og rytmer nærmest umerkelig sniker seg ut fra høyttalerne og innvaderer sjelen til den som lytter. Med tanke på alt hva dette albumet mangler av nye ideer og hva man kunne ha håpet på skulle bli en videreutvikling av det lydbildet som har preget deres tre siste album, fikser liksom EBTG dette likevel bedre enn noen. Heldigvis! Duoen har fremdeles sin integritet i behold, men skal suksessen fortsette bør de kanskje begynne å vurdere en aldri så liten kursendring til neste gang de slipper et album. Inntil da duger Temperamental – ihvertfall for fansen …!
