Live At The Royal Albert Hall – Rock’n’roll symfoni
Men, noen musikere bryter gjennom denne gemene hopen av grå mus og presenterer perler for svin. Disse finner vi i alle undersjangre av musikkens verden og i alle tidsepoker: Johnny Cash At San Quentin. Allman Brothers Band med The Fillmore Concerts. Thin Lizzy glimret på sitt klareste med Live & Dangerous og Nick Cave And The Bad Seeds spyttet ut Live Seeds.
En plate som etter min mening hører med i dette selskapet er Live At The Royal Albert Hall av Spiritualized. Tatt opp på en og samme kveld i oktober ’97 med band, kor og orkester klarte man å fange flyten og den duvende følelsen man får på en virkelig god konsert. Dette doble, og nesten kvalmt pompøse, albumet favner om syttitalets dekadense men fremstår likevel ikke som et rent historisk dokument.
Bandet klarer umiddelbart å føre disse inspirasjonene inn i et moderne og kontinentalt lydbilde. Jason Pierce, med fartstid fra den legendariske støyrockgruppa Spacemen 3, holder bandet hardt i tømmene i det de øser ut støyende og drivende rocklåter. Her hører man ekkoet fra syttitalet på de britiske øyer (The Who og Led Zeppelin) i nærkontakt med drømmende feedbackmelodier (Spacemen 3 og My Bloody Valentine) og man glir inn bak støyen. Helt inn til stormens øye.
Mange av bandets fineste øyeblikk gjøres om igjen på denne skiva (Electricity, Walking With Jesus og Come Together), men det er lyden som gjør meg mest paff. Den elektriske tråden man kan føle fare gjennom både band og publikum. Det låter tidløst og kongelig. En plate man kan se igjen om tyve år på lista over tidenes beste rockalbum.
Det merkes en fandenivoldskhet gjennom hele denne plata og man kan ta seg i å lure på hvordan det kunne være å være til stede denne høstkvelden i London. Fra man setter seg ned i godstolen hjemme og lar plata åpne med disk nummer én, er man med på en tripp gjennom rockhistoriens mørkeste smug.
Det lyner i elektriske gitarer og rasende feedback formelig flerres ut av stereoanlegget. Med både band, kor, strykere og blåsere kan lydbildet av og til virke overveldende, men slipper man gjennom den første lytten uten altfor store sår, åpnes det stadig nye hulrom og overraskelser.
Jeg klarer faktisk ikke nevne noen klare favoritter og høydepunkter på denne plata, da det er helheten som er en av de tingene som tiltrakk meg til albumet den første gangen. Men, man har da sine favoritter blant bandets materiale og jeg må erkjenne at Broken Heart får meg på kant hver eneste gang jeg hører den.
Det eneste jeg egentlig kan gjøre er å anbefale deg å høre denne skiva en kveld i en ‘sitting’ og bare flyte med. Slukk gjerne taklyset og tenn på stearinen. Det er kanskje like greit, for etter den fenomenale avslutningen av konserten med Oh Happy Day har du sannsynligvis kun krefter nok til å blåse ut lyset og karre deg til sengs. God natt!
