Two Against Nature – Ikke særlig til comeback

Da Steely Dan slapp sitt forrige album, Gaucho (1980), hadde jeg ikke lært meg å gå enda, og den eneste musikken jeg digget var den som kom fra spilledåsen som dinglet rundt i vognen min. Da jeg tok mine første skritt, brøt Steely Dan opp, og Walter Becker, gitarmann og en av de to frontfigurene i gruppen, bestemte seg for å dra til Hawaii og starte en advocadofarm.

Et par år etter, lei av jobben som advocadobonde, flyttet han til Tyskland der Donald Fagen, Steely Dans vokalist og pianist, allerede hadde bosatt seg. Sammen skrev de en roman, på tysk, som de attpåtil fikk en pris for og som senere ble filmatisert (Kitsch & Famous). De to har også tilbragt flere år i Frankrike og Spania, både sammen og hver for seg. Eksentriske og eventyrlystne legger de ikke skjul på å være. Becker gikk for eksempel med gips i et halvt år etter å ha blitt skadet under et av de årlige okseløpene i Pamplona.

Men, Steely Dan fansen er ikke fullstendig radmager og utsultet – for til tross for mer eller mindre vellykkete prosjekter utenom musikken de siste 20 årene, har begge gutta gitt ut soloplater i mellomtiden. Fagen to stykker, der andrealbumet Kamakiriad vel står som det sterkeste. Mens Becker kokte i hop 11 Tracks of Whack.. I løpet av nittitallet har også Steely Dan holdt konserter, og siden 1995 har de jobbet sammen for å skaffe nok stoff til et nytt album.

Uansett delvis legendestatus og renommé, synes jeg rett og slett ikke at det nye albumet Two Against Nature er noe spesielt. Kanskje skjønner jeg ikke jazzelementene, slik ekte jazzmennesker gjør det? Kanskje har jeg ikke R&B-sjelen, noe jeg ikke akkurat ville benekte hvis noen påstod det. Men dette blir for susete for mitt vedkommende. Det er litt vanskelig å sette fingeren på hva det er som er galt, det er utrolig mange elementer å ta stilling til i musikken.

Det spilles på en rekke sakso-, xylo- og vibrafoner. Fagens stemme er upåklagelig, koringen er ok. Dessuten er gitar, bass og trommer fint plassert oppi alle hornene og klarinettene.

Det er kanskje nettopp derfor dette ikke blir noe særlig, det blir for mange elementer å ta stilling til. Becker og Fagen har riktignok gjort dette før, men nå mangler sangene et særpreg som får deg til å høre på dem igjen. Istedet blir det supper av forskjellige lyder, og det blir vanskelig å skille en sang fra en annen. Dessuten liker jeg ikke overbruken av det elektriske pianoet.

Det har for mange assosiasjoner til keyboardorkestere på danskebåten og Las Vegas-bryllup. Riktignok har de gjort sitt for at dette skal være bra, noe som også er kjennetegnet til Steely Dan – skal det være, så skal det jaggu være. Produksjonen har Becker og Fagen selv gjort (den er kanskje det beste ved hele platen).

De har også samlet en hel skokk musikere, blant annet fire forskjellige trommiser (til tross for at det bare er ni spor på cd’en). En hel haug blåsere har også blitt hyret inn, som gjør en veldig bra jobb med et par ganske flotte sakssoloer på Janie Runaway og ikke minst på West of Hollywood. Men også på Jack of Speed, platens kanskje beste spor, gjør blåserne jobben sin.

Dette er ingen plate å starte som fan av Steely Dan med. Da kan heller Best of Steely Dan (1993) anbefales. Dessuten er Dans beste album Aja (1977) nylig blitt remastered, og blir snart å finne i butikken i ny utgave. Til slutt, for de som ikke visste det, så er Steely Dan oppkalt etter en svær dampdrevet hydraulisk dildo fra beatforfatteren William S. Borroughs’ bok, Naken Lunsj.