In Reverse – Mesterlig fra Sweet

Og la det være sagt med en gang, et poeng som nok mange Matthew Sweet-fans er enige i: Det er litt godt å kjenne til en artist som spiller strålende og tilgjengelig pop, men som samtidig ikke for alvor har nådd rampelyset og hitlistene. Bevares, vi unner den gode Sweet å selge bøttevis med plater, men er samtidig glad for at musikken ikke spilles på byens diskoteker og at mannen selv ikke er gjest i lørdagsunderholdningen på NRK TV.

Han har imidlertid litt å bevise. Den forrige utgivelsen Blue Sky On Mars var en relativ nedtur. Det vil si, albumet var i og for seg en fin liten sak, men maktet ikke å følge opp gamle bragder. Først og fremst de to foregående platene Altered Beast og 100% Fun som har blitt stående som klassikere fra 90-tallet. Spørsmålet blir derfor om den godeste Sweet har funnet igjen den gamle formen? Det som er sikkert er at han bruker den gamle formelen.

Han fornyer seg ikke stort. Kanskje like greit så lenge kvaliteten er høy. In Reverse er Matthew Sweet i angrepsposisjon og det er tydeligvis noe som passer ham godt. I følge meldinger fra plateselskapet skal han også legge ut på omfattende turne med materialet. Og dermed er Sweet tilbake der vi vil ha ham. Fortsatt sulten og i stand til å lage popperler av ypperste kvalitet. Og la det være sagt med en gang: Matthew Sweet har her prestert et fantastisk album! Nok en klassiker, tør jeg påstå.

På tross av at musikken til Sweet stort sett holder seg innenfor samme lydbilde og sjanger har platen likevel et stort musikalsk spenn. Her er nydelige ballader hvor femtesporet Hide utmerker seg. Dette er en av platens absolutte høydepunkter. Men her er flere. Låta Split Personality er ekte riff-rock av gammelt Sweet-kaliber med fengende refreng og søt koring til råe gitarer. Denne etterfølges av den mer lystige (gladpop)låta I Should Never Have Let You Know.

Foruten disse tre sporene vil jeg trekke frem Faith In You som nok et umiskjennelig Sweetprodukt, komplisert oppbygd, men meget behagelig å lytte til. Og for ikke å forglemme den nydelige If Time Permits som er en nydelig drømmende popmelodi med glidende harmonier i beste Teenage Fanclub-stil. Det er i det hele tatt vanskelig å trekke frem høydepunkter da albumet holder et så jevnt høyt nivå. Også tekstmessig er Sweet tilbake, om ikke enda sterkere enn tidligere.

Det er helt tydelig at han legger mye vekt på å formidle gjennom musikken, og rent generelt kan man si at det er en noe melankolsk og til tider bitter artist vi møter i tekstene. In Reverse har forøvrig den noe originale vrien at coveret er speilvendt (altså «In Reverse») og må åpnes i motsatt vei. Tekstheftet må derfor leses bakfra. Litt fiffig med andre ord. Coveret prydes forøvrig av et vakkert maleri av kunstneren Margaret Keane.

For kjennere av de forrige platene til Matthew Sweet kan man si at han er veldig mye tilbake til tiden med utgivelsen Altered Beast fra 1993. Litt mer anonym denne gangen, men en langt bedre popsnekker og med en høyere kvalitet på produksjonen. Og ikke minst: Han er fortsatt i stand til å trollbinde. Dette er intet mindre enn et mesterlig album som derfor må anbefales på det varmeste!