Yellow Snow Compilation Vol. 2 – Enda mer potensiale fra Tromsø
Hangface har kanskje ikke det mest iørefallende lydbildet med sine småheavy gitarer og uferdige vokal, men låtkvaliteten er upåklagelig. Både Hangface, og spesielt Lifeline og Hair er enkle og fengende rocklåter som riktignok ikke vil skape de store ovasjonene fra forståsegpåere, men få hvem som helst til å nynne forsiktig med. Deilig med gode låter som først og fremst står på egne bein og som ikke gir seg ut for å være noe annet enn det de er. Hangface er nesten bakstrebersk, lydbildet tatt i betraktning, men det funker merkelig bra med så gode låter.
Styrken til Herrelaus Hund må også kunne sies å være låtene, men hva er vel bedre enn det? Videre har en skeiv gitar og et klistrerefreng som drivkraft og det siste kan også sies om Spring No. To småpene låter fra et rockband som får sitt særpreg gjennom at det synges på Tromsødialekt, enn dialekt som skapt for livsbetraktninger og lett humor. Æ Skulle Vært spilles på «Django Reinhardtsk» og er en artig historie om en fyr som er litt for glad i sofaen sin. I like it! Herrelaus Hund er kanskje ikke det mest originale bandet i verden, men med nok kvaliteter til at det holder.
I Englebarn spiller også to av medlemmene fra Hangface, men her benyttes bokmålsform og lydbildet er mer moderne, om det i det hele tatt er mulig å kalle noe for «moderne» lenger. Men forskjellen ligger ikke bare i lyden. Englebarn har lagt seg på en melankolsk linje og har et større register hva låtutvalget angår. Tekniske dikkedarier som loop-programmering blir også brukt og summen blir riktig så kreativt. På sitt tyngste er de nesten hardrock, på sitt letteste popmelankoli. Spennende!
Det blir mer luft i seilene med Nikkeby Lufthavn som jeg utroper til mine favoritter på dette albumet. Powerpop med et strøk av punk, eller omvendt, krydret med hammondorgel. Det er bra det! Shot It Up suger seg fast til hjernen med et utrolig feiende refreng og Switch Me On rølper seg kjapt og hissig inn i beinmargen. Sex-Plane er Motörhead og Sex Pistols på en gang, bare bedre spilt. I det hele tatt solid og gjennomført rock med det som skal til. Til tider himmelhøyt over rekker av tragiske Osloband i samme sjanger. Tøft band med tøffe sanger. Sannsynligvis tøffest i Tromsø…?
Julia Spacehead (kult navn!) er også svært så gjennomført i stilen sin som går i sugende gitarriff og sterk vokal. På Yellow Rain, som er en meget bra låt, høres de ut som en yngre versjon av gode gamle Soundgarden, mens Memorial nok en gang på denne plata sørger for et godt refreng. Superstar har også sine rockkvaliteter, selv om åpningen høres fryktelig «amatørnorsk» ut. Trioen ser ut til å vite hva de vil med musikken sin og det er etter min mening fortsatt et stort pluss.
Så kjære venner, over til noe helt annet! Og det er vel ikke akkurat å ta i når det gjelder Turdus Musicus. Disse unge jyplingene har lært en hel del av f.eks. Pantera, Slayer, ja til og med fra Dog Eat Dog og Red Hot Chili Peppers. Mest av alt har de nok likevel lært av Mr. Bungle, for makan til sammensurium skal du lete lenge etter. Knalltunge riff kombinert med fløyte og saksofon, breaks og lekne innfall gjør at dette bandet ikke skulle ha noen problemer med å skille seg ut i mengden. Hvor i heiteste julegran har disse ungguttene lært å spille så forbaska bra? Dette kunne lett blitt reinhakka rot, men opp i alle innfallene finnes det en streng disiplin som holder det hele på plass. Det absolutt minst kommersielle bandet på de hittil to samleplatene, men så langt derifra de minst talentfulle. Den dagen disse gutta også klarer å fange temaet i sangene enda bedre, så har de gjort det.
Summa summarum: Yellow Snow Compilation Vol. 2 har mer av sin styrke i låtmaterialet enn i originaliteten. Flere av disse bandene holder i massevis, men spørsmålet er vel heller om de har potensialet til å selge plater, hvis de skulle få platekontrakt. Det teller jo litt det også?
