‘Til We’re Dead – Melankolsk popdebut

Like sikkert som nedbør i Bergen og Søndrål på trynet i siste runde, kommer söta bror opp med noen perler av popmelodier med relativt jevne mellomrom. Om det ikke finnes låter i denne valøren på dette albumet, inneholder ‘Til We’re Dead flere hederlige resultater av solid låtsnekring. Good Day For Dying er et slikt eksempel. Riktignok så Isaak at Wicked Game til tider truer med å ta kontroll over både låt og lytter. De kommer likevel unna med det og leverer en helkommersiell, nesten skamløs flørt med lytteren. Inspirasjonen fra det helt spesielle Chris Isaak-lydbildet preger for øvrig store deler av denne produksjonen.

Platens høydepunkt er On A Train, som i likhet med Good Day For Dying er sluppet som single. Pop med et stemningsfullt lydbilde der Frederik Zälls ytterst smakfulle gitarbruk er med på å prege låten. She’s Not Here og Tumbling Down bør også fremheves. Førstnevnte er, som tittelen antyder, om usikkerheten i kjølvannet av et samlivsbrudd. Sårt, og så patetisk som bare kjærligheten kan være og dessuten et melankolsk høydepunkt på platen.

Men albumet er ujevnt. Enkelte låter blir kun velklingende likegyldigheter. Dessuten stikker ikke all tristessen særlig dypt, dette er først og fremst popmusikk. For så vidt helt greit, men all melankolien kan av og til virke en smule påtatt. Enkelte tekstmessige banaliteter burde man også være spart for. Angels er et slikt eksempel: «No more playgrounds / No more laughter in the sun / Hard times will come / Marching feet and men with guns / This time we need angels to protect our homes / One for every home.» Band Aids Do They Knoy It’s Christmas blir rene prosaen i forhold.

Eskobars kombinasjon av vokalist Daniel Bellqvists såre, om enn ikke karakteristiske stemme, sammen med en håndfull gode melodier i et jevnt over godt produsert og nedtonet album, gjør dette til en behagelig debut. Men behagelig er ikke alltid spennende…