Year Of The Dragon – Flashback med dårlig ånde
Da jeg snudde coveret så jeg til min forskrekkelse at den inneholdt nitten låter. Nitten!! Nøyaktig syttito minutter og femten sekunder med tyskerfalsettpop. Jeg satte platen i CD-spilleren og håpet at den ikke var så dårlig at spilleren min fikk varige mén. Men jaggu!
Et par minutter ut i det pompøse åpningssporet China In Her Eyes begynte CD-spilleren min å lage underlige klynkelyder. En pastellfarget røyk som luktet Ball-genser, hockeysveis og synthpop kom osene ut av høyttalerne. Det viste seg etter hvert at det var åttitallsspøkelsene som prøvde å ta overhånd over meg. Jeg må innrømme at jeg hørte en del på Modern Talking i deres storhetstid på åttitallet (husk at Pål er ung!, red.anm.), men det er et kapittel i livet mitt jeg har lagt bak meg, og jeg vil ha meg frabedt at tyskerne med farget hår prøver å fange oppmerksomheten min igjen.
Nå er nok sannsynligvis ikke denne utgivelsen her myntet på meg, men på stakkars fjortiser som ikke vet bedre. Eller på tredveåringer med sadomachosistiske tilbøyeligheter. Jeg led meg igjennom dette albumet to ganger sånn i tilfelle jeg kom til å like det andre gangen, men det gjorde jeg altså ikke.
Det jeg derimot gjorde var å komme med et solid stønn ifulgt et «Herre min gud!» da latinolåten No Face No Name No Number strømmet ut i rommet. Jammen har ikke Modern Talking også hengt seg på latinobølgen ledet an av Ricky Martin og Enrique Iglesias. Et annet morsomt øyeblikk på denne eminente samlingen av udugeligheter er låten Girl Of My Dreams. Husker du Glenn Medeiros? Mer vil jeg ikke si.
Litt ros må jo de også få. Det står respekt av å melke så mange penger ut av ingenting. De må være noen særdeles kloke forretningsmenn, disse plastikkaktige figurene i skinnfrakk som pryder coveret. Hvis du vil bidra med noen kroner til alderspensjonen deres må du gjerne kjøpe denne platen. Jeg for min del må levere CD-spilleren min inn til rens.
