Primitive – Primitivt og deilig hardt fra Max
Umiddelbart etter den tragiske splitten med sine blodsbrødre i Sepultura svirret det mange rykter om hva som nå ville skje musikalsk med de to partene. Gutta i Sepultura valgte å beholde bandnavnet og slapp året etter plata Against. Absolutt en god plate, men uten en viktig ingrediens: Max Cavalera. Mannen selv slapp samme året debutplata med sitt nye prosjekt Soulfly, en skive som etter min mening er betydelig bedre enn Against. Nå, et par år senere, er oppfølgeren klar, og på tross av nye utskiftninger i rekkene er materialet og intensiteten fortsatt helt på topp.
Med seg på førsteplata hadde Max samlet et knippe musikere for å fylle besetningen, men det viste seg raskt at han hadde forhastet seg litt med å finne folk. Kort tid etter innspillinga av debuten ble gitaristen Jackson Bandeira byttet ut til fordel for Logan Mader (ex-Machine Head) som derfor var inkludert i det meste av turnevirksomheten den sommeren. Men også Logan havnet i tottene på Max, og det tok ikke lang tid før også han var ute av dansen. I ettertid har Max vært mye intervjuet i media om sitt turbulente forhold til bandmedlemmer, og han har ofte sagt at det holder ikke bare å være hardrocker for å spille i hans band. Man må i tillegg ha det lille ekstra; det spirituelle, den rette «feelingen». Jeg skjønner godt at Max kan være en vanskelig mann sånn sett, for både debuten, og nå Primitve, er fullstappet av hyllester til stesønnen Dana Wells som ble drept, samt referanser til høyere makter (både den ene og den andre) og far-out spirituelle sampler og stemninger. Musikalsk funker det som bare juling, men Max tar vist dette også veldig seriøst, og da er nok flere enn Logan Mader som ville fått problemer med å takle det i lengden.
Vel, nok om det. Denne gangen har han med seg Mikey Doling på gitar, som absolutt klarer å ta over der de andre slapp. Men ikke bare gitaren har fått en oppfrisking. Også bak trommene sitter det en ny mann, Joe Nunez. Og hvilken rytme han har! Nunez har en spillestil som ikke bare inkluderer de vanlige trommene i et batteri, men også en mengde perkusjonsinstrumenter. Dette gjør rytmene på plata steinharde, men på samme tid utrolig varierte og spennende! Bassisten er eneste element som ikke er skiftet ut, og heldigvis for det! Ex-Sepultura-roadie Marcelo D. Rapp kjører som vanlig på med presise tordenbrak der det passer seg. Personlig håper jeg Max klarer å holde seg til disse tre en stund, for liveshowene som utvilsomt vil følge utover året kan ta sterkt skade av nye oppbrudd og det hadde vært synd for et så bra liveband.
Plata åpner med Back To The Primitive, en låt i god gammel Soulfly-stil for så å gå videre til den første av mange gjesteopptredner på plata, Pain. Dette er en beintøff låt med Chino Moreno og Grady Avenell på gjestevokal. Og deiligere skal det bli, for plata er faktisk fullspekket med innslag fra gjester, noe som gjør plata vokalmessig svært interessant. For lytter man forbi Bring It, en killerlåt i høyt tempo, kastes man inn i Jumpdafuckup der man finner ingen ringere enn Corey fra Slipknot på gjestevokal. Rått! Men helvetet er ikke over enda, for etter Mulambo, hvor Max rapper litt på brasiliansk (alltid en slager), dukker Son Song med selveste Sean Lennon opp! Dette er en annerledes, men likevel hard låt om hvordan det er å vokse opp uten en far.
Veldig følelsesmessig og vakkert, men samtidig hardt og brutalt som bare Max kan det. Etter denne forholdsvis rolige sangen, braker det løs igjen med Boom før platas mest brutale låt, Terrorist, med Slayer-vokalist Tom Araya bak mikrofonen overtar. Etter et slikt kappløp av gjester roer plata seg ned med rene Soulfly-låter før det hele avsluttes med Flyhigh. Igjen en hard låt, men med kvinnelig vokal som messer «Just let my soul fly free» om og om igjen. En herlig avslutning på en deilig plate!
Man skulle kanskje tro at Primitive, med tanke på sine mange og varierte gjesteartister, blir ganske rotete og derfor lite sammenhengende. Det motsatte er faktisk tilfelle. Dette kan trolig skyldes at Max og gutta er utrolig dyktige på det de gjør. Dermed klarer de sammen å skape den rette sounden plata igjennom. Den er i tillegg produsert av Andy Wallace, en meget kompetent mann og samme fyren som produserte debutplata. Max har også tatt alvor i den lille spøken om at han er «The Bob Marley of Metal», for coverarten er faktisk også laget av en aldri så liten kjendis; Neville Garrick, samme mannen som har designet flere av Bob Marleys coverillustrasjoner.
Så liker du metal vil du garantert også finne mye å hente denne plata. Både på grunn av det rike gjestearkivet, men også på grunn av den grunnleggende harde sounden som preger Primitive. I Soulflys ånd kan man kun konkludere med at denne skiva er en gave til mennesket. Intet mer, intet mindre!
