Silver & Gold – Beroligende årgangsfolk-rock

Silver & Gold er fullførelsen av trilogien som ble påbegynt i 1972 med platen Harvest. Tyve år etter kom Harvest Moon, og nå er altså den tredje endelig kommet, i akkurat samme gate, i akkurat samme amerikanske småby, med akkurat samme munnspill og akkurat samme steel-guitar. Som forgjengerne var det, er dette en lavmælte country-rockplate.

Silver & Gold har fått sitt navn fra det nesten tyve år gamle tittelsporet, som ikke er langt ifra å være platens beste sang. En countryballade som handler om ekte kjærlighet; «Our kind of love, never seems to get old. It’s better than silver & gold.» Razor Love har også vært lagret i Youngs arkiver i over tiåret, men er ikke så vass som tittelsporet.

Flere titler på platen ble laget i 1998; åpningssporet Good To See You som minner litt om noe Bob Dylan foretok seg på sekstitallet, den sørgmodige Horseshoe Man og den avslappende Without Rings. Opprinnelig hadde Neil Young flere låter klar for Silver & Gold, og platen var nesten ferdig i 98, men da Stephen Stills ringte og varslet CSNY comeback i 99 (Looking Forward), kastet Young seg straks på flyet med fire av Silver & Gold-låtene under stolsetet foran seg. Disse låtene kunne gjerne erstattet noen av de mer kjedelige på denne platen, med stil – litt synd på en måte at de ble gitt vekk, men hva gjør man ikke for gamle kamerater.

Og mens man er inne på tema; Buffalo Springfield Again er et artig tankeeksperiment. «I heard an old song playing on the radio», som får Young til å tenke på gamle dager da han: «Used to play in a rock & roll band, but they broke up.» Han har nok lekt med tanken om å spille sammen med de gamle kameratene igjen. «Like to see those guys again, give it a shot.» Og det kunne jo vært mer enn gøy å oppleve en reunion av Buffalo Springfield, slik som med CSNY, men det er vel kanskje mer en ønsketenkning enn en mulighet.

Fire av sangene på Silver & Gold er laget etter nyttår i år; Daddy Went Walkin’, mulig den svakeste og mest kjedelige sangen på platen. The Great Divide og Distant Camera, begge med sørgmodig steel-guitar, spilt av Ben Keith, jamrende i bakgrunnen. Og den vakre Red Sun, med en drømmende melodi koret av – som vanlig når Young trenger nydelige kvinnestemmer i låtene sine – Emmylou Harris og Linda Ronstadt.

Til tross for en rekke gode låter, er kanskje det beste ved platen tidspunktet den er sluppet på; skulle du finne deg selv sittende ute en sval sommerkveld med et ønske om noe rolig å smøre ørene med, er det få plater sluppet denne våren som har noe å stille opp med mot denne. Neil Young gir oss nok en god plate med beroligende melankolske sanger om kjærlighet, drømmer og gamle kamerater. Og selv om den ikke er fullt så bra som sine forgjengere, er den likevel et verdig tilskudd til familien Harvest.