Hits + – «Jeg skulle vært så heldig»
Men, den gang ei. Kylie Minogue har vært til stede i medias søkelys siden den gang; Med større og mindre hell. Hennes virkelige ‘claim to fame’ kom sannsynligvis med hennes samarbeid med Nick Cave And The Bad Seeds. Med dette samarbeidet fulgte det også nok en del integritet hos diverse ‘besserwissere’. Om hun fortjente dette er etter undertegnedes mening noe usikkert. Men så sitter jeg da likevel her med Hits + og skal vurdere hvordan denne samlingen låter?
Åtte av platas femten spor er visstnok sjeldne eller ikke tidligere utgitte låter. De resterende er enten hentet fra hennes egne album, og/eller eller hennes bidrag til andre band. Heldigvis blir vi spart for frøken Minogues tidligste hits da Hits + heller konsentrerer seg om hennes karriere etter 1994. Jeg kjenner raskt igjen noen av bidragsyterne på plata og nikker gjenkjennende (Nick Cave, James Dean Bradfield og Paddy McAloon). Har Kylie virkelig klart å frigjøre seg fullstendig fra den tyggegummipopen hun i sin tid opprinnelig ble kjent for?
I det den første låta toner inn i rommet, må jeg sannsynligvis svare ‘ja’. Confide In Me har et lett trist sound og når Kylie synger (for hun har en fin stemme) over et ganske lekkert strykerarrangement, må jeg la førsteinntrykket bli ‘godkjent’. Dette er slett ikke verst fra ei jente hvis plater jeg aldri trodde jeg skulle høre på min egen stereo. Når man i tillegg har inkludert en av låtene til mørkerockens førsteprins Nick Cave, har man kommet seg over de verste flausene.
Videre finner vi Put Yourself In My Place av Harry, som er en lekker låt i originalversjonen og som også fungerer her. Men ankepunktet mitt til den nye samleplata fra nabojenta ‘down under’, er at hennes versjoner på flere spor ligger farlig nære ren kafemusikk. Musikk som glir raskt inn det venstre og ut det høyre øret, mens du tar en cafe au lait på et halvt hipt utested sentalt i storbyen. Det finnes unntak, men jeg er redd for at jeg ikke ville merket meg musikken hvis jeg bare hørte dette som en tilfeldig forbipasserende. Det virker ikke som denne musikken klarer å engasjere, men istedet kun være til stede.
Men som sagt; Det finnes unntak. Det fremste unntaket er hennes samarbeid med herr Cave; Where The Wild Roses Grow, som sikrer at Hits + ikke havner i grøfta. Dette er en perle for svin og den skinner klart i denne ellers helt greie låtsamlingen. Some Kind Of Bliss, skrevet og produsert av James Dean Bradfield (Manic Street Preachers), er også med på å rette på sminken og klarer å gi Kylie en poplåt med snert og et kløktig arrangement.
Stjerneskuddene havner til slutt midt på treet. Mye av årsaken til at plata belønnes med de tre stjernene er går på hennes samarbeid med herrene Cave og Bradfield, mens noe av grunnen også skyldes hennes teft for bransjen. Man holder ikke ut lenge i den delen av musikkbransjen hvor strofen ‘bruk og kast’ hører til regelen og ikke unntaket. Godt gjort – men dog ikke mer.
