High/Low – Oppsiktsvekkende godt debutalbum!
Jeg liker å gjøre et og annet impulskjøp når jeg handler CD'er. Det er liksom litt ekstra spennende når du ikke helt vet hva som venter deg når du lar fingeren trykke på play. Nada Surf kom jeg tilfeldigvis over på nettet og jeg kjøpte den fordi musa klikket på "buy" helt av seg selv…
High/Low er Nada Surfs debutplate og akkurat som med Weezers debutplate, er det den gamle The Cars-sjefen Ric Ocasek som har produsert den. Nada Surf er på mange måter Weezers tøffe lillebror. Du vet den lille tassen som alltid var litt tøffere enn deg, som alltid klatret litt høyere for å bevise hvor tøff han var eller som bare var stor i kjeften. Jeg vil ikke påstå at Nada Surf er store i kjeften, men tøffe, se det er de. Trioen starter ikke i første gir med åpningslåta Deeper Well, men går rett til femte gir, for her snakker vi full fart fra første tone. Låta passer glimrende til å åpne et album og spesielt et debutalbum der det er et poeng å få oppmerksomhet. The Plan holder stand den også, men holder et lavere tempo. Popular var visstnok en småstor hit i USA og det kan man forsåvidt forstå. Gode råd til forvirrede collegeungdommer om hvordan man skal slå opp og likevel beholde maska, blir til en låt som nesten messes fram i sitt gitarøs. Sleep er min definitive favoritt. En neddempet, men foruroligende åpning varsler om det som skal komme. Plutselig er helvete løs og gitarene flerrer, bassen rumler og trommene raller ut av høyttaleren. Så er det stille igjen for så å bli avløst av den samme energiutløsningen. Hvis beskjedne lille jeg noen gang skulle stagedive, så ville det vært til denne sangen. Den skulle bare vart lengre! Resten av plata fortsetter i samme stil. Småmelodiøst og gitardrevet, rocker Nada Surf seg igjennom overraskende mange gode sanger. Jeg kan fremheve Stalemate, Psychic Caramel og Treehouse. Referansene må bli før nevnte Weezer, Everclear og kanskje t.o.m. Feeder.
High/Low er et knallsterkt album og oppsiktsvekkende godt sett i forhold til at det er et debutalbum. Bare synd at oppfølgeren The Proximity Effect fra 1998 ikke holder helt til mål. Jeg venter i spenning på tredjealbumet.
