Fourth Drawer Down – Vel verdt en gjenoppdagelse!

På album debuterte Associates med The Affectionate Punch i 1980. Men det er duoens andre og tredje langspiller som nå har funnet veien til det digitale formatet. Fourth Drawer Down fra 1981 viser en alternativ og innovativ duo som bygger sin musikk rundt et forholdsvis dystert og industrielt lydbilde. Billy MacKenzies spesielle og til tider fantastiske stemme er kanskje den viktigste ingrediensen, mens Alan Rankines kontroll over det instrumentelle markerer hvordan de to sammen skapte en unik duo.

Fourth Drawer Down er ingen lett tilgjengelig plate for den ordinære lytter, men vinner på sin svært kunstneriske form. Associates gjør på dette albumet sine saker med en særegen alternativ og dyster vri, men på samme tid låter det vakkert med flere overraskende sekvenser. Det er spor som B Girl Named Property og Q Quarters gode eksempler på, mens Tell Me Easter’s On Friday viser hvordan Associates tar opp arven etter 70-tallets mer eksperimentelle utgave av David Bowie.

Associates nådde et betydelig større publikum når oppfølgeren Sulk kom i 1982. Denne inneholder hitsinglene Party Fears Two, Club Country og 18 Carat Love Affair. Særlig de to førstnevnte gjorde det bra på de britiske hitlistene og førte til at duoen fikk et velfortjent gjennomrudd. Sulk tar opp tråden der Fourth Drawer Down slapp, men produksjonen er både lystigere og mer funky enn forgjengeren. Vi snakker likevel neppe om en «glad-plate». Associates var i 1982 et av de store «up & coming»-navn på den britiske pophimmelen, noe som utover det at låtenes særegenhet i seg selv er nok, også bekreftes ved at albumet tåler gjenhør 18 år etter sin utgivelse.

Igjen viser Billy MacKenzie med sin unike stemme i kombinasjon med Alan Rankines instrumenter at Associates skilte seg ut og fortjent ble et stort navn på den alternative scenen dette året. Duoens originale stil fortjener dessuten å oppdages av nye generasjoner. Og de som aldri har vært borti «fenomenet» bør utvilsomt bør begynne sin ferd i Associates’ verden med Sulk.

De nevnte singlene er alle av ypperste klasse, mens det er i spor som No og Skipping Associates virkelige potensiale kommer til sin rett. Sulk står fremdeles som Associates ubestridte mesterverk. Både Fourth Drawer Down og Sulk er utvidet med mange bonusspor som ikke var å finne på originalutgavene.

Dobbeltalbumet Double Hipness består i mer eller mindre grad av opptak som er gjort i forbindelse med innspilling av Fourth Drawer Down og Sulk. B-sider, liveopptak, tidligere ikke utgitte opptak og andre rariteter ser dermed dagens lys for første gang for det platekjøpende publikum. Likevel inneholder dette albumet så mye interessant materiale at det står stødig på egne ben.

Sammen med de to albumene gir dette et helhetlig og komplett bilde av hvordan Associates utviklet seg i løpet av et par år. Deler av Double Hipness kan likevel spores tilbake til 1977, mens enkelte låter viser 1993-utgaven av Associates etter en ikke helt vellykket gjenforening. Interessant er også Associates tolkning av Bowie-låten Boys Keep Swinging, som faktisk var duoens debutsingel i 1979 og William MacArthur MacKenzies (som er hans fulle og hele navn) svar til The Smiths og Morrisseys (hvis fornavn er Stephen) William, It Was Really Nothing, som i Associates nesten glampop-aktige tapning heter Stephen, You’re Really Something.

De tre albumene sett under ett er først og fremst etterlengtet materiale for den harde kjernen av fans (og dem virker det å være overraskende mange av), mens det på samme tid er en ypperlig anledning for tilhørere fra nyere generasjoner til å oppdage en skjult skotsk perle fra tidlig 80-tall.

Billy MacKenzies selvmord i 1997 satte en endelig stopper for eventuelle ytterligere forsøk på å gjenforene Associates. Disse tre utgivelsene står samlet, eller hver for seg, som historiske verdifulle dokumentasjoner fra en svunnen tid innen nyskapende britisk musikkliv slik vi ikke ser i dag.