Nordstoga – Dialektrock med høy sjarmfaktor

I vår hadde Vinjeguten suksess med låten Solo, som både gjorde seg bemerket på Petres playlister i tillegg til at samme singel klarte å skyve unna all konkurranse fra det store utland og gikk helt til topps på vår egen singelliste i juni. At bragden ikke var ufortjent, er albumet Nordstoga som nå foreligger et godt bevis for.

Nordstoga er produsert av Chocolate Overdose-vokalist Geir Luedy, og platen er i sin helhet spillt inn i Bergen. Produksjonen er spenstig og viser samtidig en artist som uten frykt våger å bringe bygderocken sin til et mer urbant miljø. Resultatet har blitt et spennende album som flyter på en uvanlig høy sjarmfaktor. Først og fremst vinner Nordstoga på at han synger på tjukk dialekt, men scorer også på gode tekster og glimrende fremførelse. Nevnte Solo er kanskje platens aller beste bevis på det, mens de resterende låtene ikke viker fra den vellykkede formelen som er benyttet her. Intensiteten som avsløres i balladene Bie På Deg og Den Siste Generasjon Som Lengtar Heim gir ellers inntrykk at vi har med en original og spennende artist å gjøre.

Personlig håper jeg at vi vil få høre mye til Nordstoga etter dette. Hadde tekstmaterialet vært presentert på engelsk, kunne assosiasjonene vært relatert til langt mer rocka navn som for eksempel Pearl Jam. Men uten at det svekker Nordstogas identitet som musiker og artist, virker det (sikkert på grunn av dialekten) mer naturlig å trekke linjer til Hellbillies. Likevel er og blir Nordstoga et album som framfor noe annet viser at det er mulig å levere moteriktig og god norsk rock fremført på morsmålet. Albumet fungerer i så måte som en etterlengtet, og i manges øyne helt nødvendig kontrast, til alle nye norske artister som har blikket rettet mot det store utland som skal erobres med engelske tekster. Det er faktisk også mulig å lykkes med å tenke annerledes – til og med ved å gjøre det på dialekt!

Det er mye å glede seg over på Nordstoga, og formelen fungerer jevnt over svært godt. Låtutvalget blir likevel litt for ujevnt til at albumet kan belønnes med en toppkarakter. Til tross for dette dukker høydepunktene opp som perler på en snor, kun avbrutt av enkelte anonymiteter som har sneket seg inn i mellom de mange gode låtene. For på sitt beste er Nordstoga en artist det virkelig lukter klasse av, og som jeg på ingen måte har problemer med å anbefale.