Resurrection – Dra fram lærbuksene fra skapet, heavy metal er tilbake!
Etter Halfords brudd med Priest på tidlig nittitallet har mannen syslet med et par mindre suksessfulle prosjekter, fra Fight som etterhvert kanskje ble litt for alternativt for Halford til Trent Reznor-produserte Two som fra Halfords standpunkt ble en flopp. Men etter rundt ti år med leting har Halford endelig funnet sitt sanne jeg igjen. Takk og pris for det!
Prosjektet heter Halford, etter sjefen selv, men det skal i følge Rob ikke være et soloprosjekt. Hvorfor det da ikke er et eneste bilde av de andre bandmedlemmene i coveret kan man jo spørre seg, men har man spilt med Priest har man kanskje litt mer å si i slike sammenhenger. Halford har ihvertfall med seg Mike Chlasciak og Patrick Lachman på gitar. Og for et gitarspill! Ingen ting å si på de huggende og deilig presise gitarriffene her i gården nei, for harmoniske gitaroppganger er det drøssevis av her. Bassist denne gangen er Ray Riendeau og dobbel-trommene styres av Bobby Jarzombeck, en oppgave han løser med glans.
Plata åpner med tittelåta Resurrectiuon og det går ikke lang tid før man har Halfords karakteristiske fistelvokal i øret. Videre følger låta Made In Hell, en rett fram brutal metall-historietime. Etter et stopp innom Locked And Loaded, en like rå, men ikke fult så lærerik låt, kommer en litt malplassert låt ved navn Silent Screams. Spinal Tap-fans vil elske denne tredelte rolige og drømmende låta som nesten blir litt eventyraktig. Den passer likevel ikke helt inn med det resten av plata står for; rå og kompromissløs metall.
Men man blir fort løftet opp igjen fra skyen, for neste låt på plakaten er en duett med ingen ringere enn Iron Maidens Bruce Dickinson. Her spares det ikke på kruttet. Man formelig hører at de to tenner på hverandre og musikken de driver med (uten å gå nærmere inn på Halfords legning). Resten av plata består av absolutt fullgode låter, kanskje med unntak av Drive som høres mest ut som en Alice Cooper-versjon av en ikke ukjent Marilyn Manson-låt. Huff!
Etter å ha hørt igjennom denne plata noen ganger sitter man igjen med et inntrykk av at Rob Halford vet hva han driver med. For dette er heavy metal til beinet, men samtidig såpass variert at man ikke mister interessen halvveis ute i plata. At albumet er produsert av Roy Z. (Bruce Dickinson og Rob Rock) gjør heller ikke produktet noe dårligere. Roy kan nok selv ta mye av æren for at plata høres ut som et metal-album laget i 2000 og ikke 1985.
Mange vil nok hevde at dette er en plate fylt med Judas Priest-låter, bare med annen besetning. På en mørk høstkveld med dårlige høyttalere kan nok muligens dette stemme, men hører man litt nøyere etter, finner man rakst ut at så ikke er tilfelle. Et par middelmådigheter til tross er plata alt i alt en meget sterk oppstandelse fra en mann som så alt for lenge har vært søvndysset. Så om du fortsatt har vettet ditt i behold, dra fram lærbuksene fra skapet og kjøp denne plata. Heavy metal er tilbake!
