Coast To Coast – Glatte og pregløse hjerteknusere

De hviler ikke på laurbærene disse gutta. Nøyaktig ett år etter debuten Westlife er de tilbake igjen med 16 nye forsøk på å smelte hjertene til småjenter verden over. Syv nr. 1-singler av syv mulige er selvsagt imponerende, og dette går nok rett hjem hos målgruppen som i følge plateselskapet er «14-20 år. Hovedsakelig jenter». Spørsmålet er vel om dette ikke treffer vel så bra hos de godt under 14. Og det sier kanskje litt om nivået på dette bandet.

Halve albumet er skrevet og produsert av Max Martins studioliga i Stockholm, resten i London. Westlife skriver nemlig ikke sangene sine selv. Ikke at det har stor betydning, for det er omtrent umulig å skille dette fra Boyzone, A1, Boyz II Men eller andre boyband. Det utrolige er jo ikke at alle disse bandene ser like ut, de høres faen meg kliss like ut også.

Som vokalister er Westlife ordinære. De skal selvsagt være så følsomme, så alle sangene begynner med et lidende «oah-oaoah!». Hver enkelt strofe lires fram mens det høres ut som om gutta er døden nær av sorg og lidelse.

Musikken er så kalkulert som man kan forvente. Lett blanding av ballader og up-tempo låter. Alle forutsigbare til det banale, med dramatiske vokalarrangementer og kalkulerte durskifter.

Sammen med Mariah Carey har Westlife fått det for seg at verden trenger en ny versjon av Phil Collins traurige åttitallshit Against All Odds. Det gjør vi selvsagt ikke, men det hindrer ikke denne gjengen å føre singelen til topps på listene igjen.

Hva er så grunnen til at denne plata ikke ender opp med en stjerne og totalslakt? Hovedsakelig to ting: Mistanken om at dette kunne vært verre og en tross alt anstendig singel i My Love.