Mermaid Avenue II – Gammel kulturarv som ny
Woodie Guthrie ansees for å være USAs første alternative musiker. Han var også forrige århundres fremste protestsanger, noen sier forrige århundres fremste amerikaner, og har vært den viktigste inspirasjonskilden til Bob Dylan og Bruce Springsteen.
Guthrie døde i 1967 etter lang tids kamp mot Huntingtons sykdom. Selv da han var så svekket at han ikke lenger kunne holde en gitar, fortsatte han å skrive. Derfor etterlot han seg tusenvis av tekster uten musikk. På 90-tallet fikk Billy Bragg og Wilco jobben med å sette musikk til Guthries ord. Resultatet av samarbeidet ble rundt 30 sanger. Halvparten fikk plass på Mermaid Avenue Vol. 1 i 1998, mens resten havnet på dette minst like sterke andrevolumet.
Den mest umiddelbare sangen er All You Fascists, skrevet under annen verdenskrig. Billy Bragg høres virkelig rasende ut i dette mantraet mot rasisme og brunskjorter, og får effektfull støtte av en glimrende Jay Bennett på munnspill.
Deretter rettes oppmerksomheten mot den vakre Secret Of The Sea, hvor Wilcogutta Jeff Tweedy og nevnte Bennett har komponert melodien i fellesskap. Guthrie skrev teksten da han tjenestegjorde ombord et handelsskip idet verdenskrigen brøt ut, om angsten for å møte en våt grav langt ute på havet.
Airline To Heaven, skrevet i 1939, viser to sider av Guthrie, både den religiøse («Turn your eyes to the lord of the skies. Take that airplane, it will take you home again») og den kapitalrefsende («Them’s got ears, let them hear. Them’s got eyes, let them see.»). Jeff Tweedy synger med hes, nesten bluesaktig stemme. Til sammen høres dette ut som noe Bob Dylan ville laget i sin storhetstid.
Flere av sangene viser andre sider ved Guthrie. På My Flying Saucer stiller han spørsmålet om vi er alene i universet, 40 år før X-Files fikk temaet på moten. Og selv samfunnsrefseren Guthrie kunne la seg rive med under en god baseballkamp, noe han viser på Joe DiMaggio Done It Again. Han lagde også rim til sine egne barn, blant annet I Was Born, nydelig fremført av Natalie Merchant. Den tidligere 10 000 Maniacs-vokalisten gjorde også et vellykket innhopp på den forrige Mermaid Avenue-utgivelsen. Dette er også en av de mest poetiske tekstene som dukker opp på dette albumet. Verselinjer som «Today my age is tweedle and ‘twee, I’m prettier than I used to be» viser at Woodie Guthrie kunne vært sin egen samtids Torbjørn Egner om det bare ikke hadde vært for politikken.
Arbeidet som Billy Bragg og Wilco har lagt ned på dette albumet kan ikke prises høyt nok. Takket være deres arkeologi har vi nå muligheten til å gjenoppdage Woody Guthrie, og se han i et nytt lys. Om tyve år nevnes Mermaid Avenue II i samme slengen som Blonde On Blonde, Harvest og Darkness On The Edge Of Town.
