Hei – En liten genistrek
Ikke alle kunstnere takler å skifte beite; graset er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet (les: Keanu Reeves og hans Dogstar). Men, Kim Hiorthøy har gjort en liten genistrek på denne turen over til den andre siden. Han har beholdt det særpreget han alltid har hatt i sitt arbeid og bare gjort sin anerkjente strek til sitt lydbilde.
Men, hvordan er plata? Jeg har alltid hatt sans for Hiorthøys visuelle arbeid (Motorpsycho, Erlend Loe, Cinemateket, m.fl.) og elsker hans til tider barnlige, collageaktige arbeider. Denne tråden har han til gagns tatt med seg over til sin musikk. Allerede på det første sporet gir dette sitt utslag i en frisk sak. Politiska Dikten Återvänder er «klipp og lim med følelse». Et lekent og analogt lydbilde hopper frem og tilbake i ørekanalene og jeg klarer ikke stable referanser av andre band på beina. Han er godt på vei inn i et digitalt samplermiljø, men bruken av feler, tramp og andre naturlige lydkilder får skiva inn på et eget spor.
De neste sporene – ikke låter, da det mer må defineres som lydbiter – utvikler denne følelsen videre. Forskjellige Gode Ting er et langt flytende spor som pakker lytteren inn i en fin rytme med et godt lydbilde. Jeg mener mange digitale samplingsartister har en tendens til å bli repeterende og nesten enerverende. Men Kim varierer mer med virkemidlene og skaper en ruglete tapet av lyder som sjelden blir kjedelig å høre på.
Mine personlige favoritter på plata er de lengste sporene (Forskjellig Gode Ting og Giving And Taking Book). Der gir han seg lov til å utvikle lydbildene over tid og la disse fortelle abstrakte historier. Men også de lydsnuttene han bruker til å isolere hullene mellom historiene med sitter som støpt. Til slutt sitter man igjen med ei skive som er over før du nesten har forstått at låt nummer en er ferdig. Man har vært pakket inn i lag på lag av lyd og bilder.
Er det da svakheter med plata? Jeg er ikke sikker. Det kan hende mangelen av konvensjonelle låtstrukturer holder Hei unna salgslistene og at den forblir en hemmelighet for de få som har oppdaget den bakerst i platebutikkenes hyller – selv om lovprisingen fra britiske John Peel burde hindre det. Noen har hevet kritiske røster: «Det er for politisk korrekt med all minimalismen og det kaféaktige soundtracket», sier de og fortsetter; «Det er en skive som det finnes altfor mange av i et overtrendy storbymiljø». Kanskje. Men, Kim har etter min mening alltid vært en standhaftig soldat på denne fronten. Han har bare byttet våpen. Giv akt!
