Home For Christmas – Fløtepuser til jul?
Jeg må ærlig innrømme at jeg så absolutt ikke har den rette bakgrunnen til å anmelde denne type plate. Egentlig burde jeg bare gitt den til min lillesøster på ti, som nettopp har funnet ut at gutter ikke er så ille til tross for at de lugger i blant. Men som den pliktoppfyllende journalist jeg er, skal jeg gjøre et forsøk; here goes nothing!
Home For Christmas er fylt med julesanger, både gamle og kjære, men også en del nye. Plata er en nyutgivelse fra 1998 i forbindelse med den store høytid vi nå er på vei inn i. Trolig på grunn av slunkne lommebøker hos de mektige herrer som sitter bak spakene til disse fløtepusrobotene. For ja, jeg er som så mange andre av den oppfatning av at grupper som N’Sync og andre såkalte boybands, er konseptband, satt sammen av griske plateselskap, og teamet opp med produsenter av verste sort. Så når jeg nå skal prøve å anmelde denne plata, vil jeg gjøre det ut i fra dens konsept, altså boybandkonseptet.
For å ta guttene først, som selvfølgelig alle har dølle amerikanske navn som Justin, Chris, JC, Joey og Lance. Jeg trodde i utgangspunktet at et boyband skulle frontes av en gruppe individer med i alle fall et normalt bra utseende. Dette for å tiltrekke en skare av kvinnelige fans, gjerne førstegangsbrukere av bind og tamponger, men også eldre utgaver av sorten. I N’Syncs tilfelle er dette elementet totalt fraværende, og man kan jo da spørre seg hva som er igjen? Etter å ha hørt igjennom Home For Christmas et par ganger, lander jeg på at sjarmørguttas vokalprestasjoner faktisk er helt greie, men samtidig skal man huske på at det skal ikke mye til for å fikse på sur vokal med det rette utstyret (les: AutoTune).
Når det gjelder låtmaterialet, så må jeg si meg skuffet(!). Vel og merke skal det godt gjøres å lage julesanger som er som de gode, gamle, men her lukter det stramt av glatt og ekkel amerikansk julestemning, med bjelleklang og alt som følger med. Når du da i tillegg får de krampaktig silkemyke stemmene til gutta i N’Sync på toppen av alt, så blir det hele bare kvalmt. Men ikke nok med det: Plata inneholder ikke bare originallåter – det er også slengt på et par klassikere som får samme sleske produksjonen og den samme bedårende vokalen som resten av plata. Det er å gå for langt! Man skal ikke rippe opp i kjære klassikere på en så brutal måte. Det er rett og slett umenneskelig!
I alle fall; Som leserne sikkert har forstått, er jeg ikke vanvittig glad i denne plata, og jeg har derfor likevel tenkt å gi den bort til min lillesøster. Hun kommer garantert til å bli glad for den, vel og merke med visse bivirkninger. Hun vil nok rive ned alle plakatene sine av Backstreet Boys på julaften, og resten av jula daglig erklære at hun har fått seg en kjæreste som heter JC. Men på den lyse siden, jeg slipper unna med en julegave mindre, og da kom det da i det minste noe bra ut av dette.
