Gesundheitswiederherstellung – smittelzusammen – mischungsverhältnisskundiger – Flekkete helter i et nytt årtusen

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde noen som helst forhåndskjennskap til disse gutta før jeg fikk denne vinylen i posten. Men, herrene har gitt meg mersmak. Musikken til James Band mener bandet selv er inspirert progressiv rock (blant annet Jethro Tull og Pink Floyd) og de har virkelig tatt essensen ut av denne tidvis flekkete sjangeren; Det kunne raskt bli både en pompøs og altfor overdådig tulleplate. I stedet kan man høre en fascinasjon for det analoge lydbildet fra seint seksti- / tidlig syttitall strømme ut gjennom rillene. Deilig, psykedelisk lyd flommer ut av høyttalerne. I visse deler av plata er de lette og nesten flytende mens de litt senere er tunge som bly med nært øredøvende vegger av tangenter med gitarstrøk.

Til tider er de nesten på kanten til å tippe over i en ertende form for hardrock – Halleluja tenderer til å ligne på tidlig Monster Magnet mens de på åpningssporet går band som Big Bang en høy gang med fetere lyd, herlige orgelbølger og en råere vokal. Tøft! Jeg synes jeg kan høre andre inspirasjoner mellom rillene også (uten at noen kan kalle bandet kopister): Jimi Hendrix, The Doors, Love, Can, Deep Purple og Black Sabbath. Om det stemmer med bandet er en helt annen sak. Poenget er at det låter fett. Veldig fett!

Det er nesten synd at James Band kun har utgitt sine to utgivelser – denne altfor korte EPen og debutskiva And – kun på vinyl med håndtrykket cover i 200 ex. Jeg mener de virkelig fortjener oppmerksomhet på nivå med mindre visjonære band som Briskeby og Euroboys. Men, da ville kanskje noe av særpreget forsvinne med ankomsten av markedskreftenes PR-konsulenter og stylister.

Dette er en av de platene som vil koste mye på diverse rockantikvariater om ti eller femten år. Jeg sier ikke mer..