I Poopoo On Your Juju – Spøkelsets musikalske barnegråt
Når Third Eye Foundation nå slipper sitt nyeste album, er det med en samling låter Elliott har jobbet frem i løpet av de siste årene. Dette har han gjort både med og av andre artister. Deriblant finnes navn som Tarwater og Blonde Redhead. Selv om disse små kuttene er fra adskilte sesjoner, har de likevel et helhetlig sound som bør være godt kjent for Elliotts tilhengere.
For de av dere der ute på det store internettet som ikke kjenner til denne mannen, kan jeg bare ønske velkommen til hans besnærende kvartal av byen. Det bør være kjøpsinitiativ nok at han utgir sine plater på det nær legendariske plateselskapet Domino; et selskap som holder særdeles høy kvalitet på samtlige av sine utgivelser, uavhengig av sjanger. Og dersom ikke det skulle være nok, kunne jeg ha tilføyet at han opererer i samme farvann som et urbant Labraford.
Eller for å sette det litt på spissen påstå at han er den nærmest instrumentale (og høyst samplende!) stebroren til Will Oldham! Med en følelse av metropolenes hip hop, havets bølgende flater og en evig nysgjerrighet, makter i så måte Third Eye Foundation å skape en følelse av fortelling, og ikke bare skape et instrumentalt og ambient spor som får en til å sovne nesten umiddelbart.
En av de tingene jeg alltid har likt ved Elliotts sound, er den lydleken han kaster frem og tilbake mellom låttitlene: En kvinnes nynning og hviskende sang lastes ned og gjøres om til ordtangenter som settes inn i en ny kontekst eller en helt ny setting. Noen minutter senere gjør han et barns trassige gråt om til et analogt teppe. Ikke ulikt det mindre visjonære musikere ville lydsatt med en synth eller farfisaorgel.
Det første sporet på plata, La Dispute, er et pianostykke som rolig, men utilbørlig, bygges om til et mer nattlig og haltende storbysoundtrack. Fra første tangentslag kjennes en følelse av et lydspor til spøkelseshistorier iscenesatt av Tim Burton eller Jim Jarmusch.
Det bygges videre opp rundt følelsen av historien, og ikke kun rundt effektene slik jeg føler mange av de nyere nu metal-gruppene gjør. Gjennom Third Eye Foundation beviser Matt Elliott at han behersker formidlingen av stemning på en ypperlig måte. Dette er en evne han klarer å spre jevnt over hele dette deilige gjenferdssoundtracket.
Jeg håper virkelig Matt Elliott ikke legger inn årene for godt, selv om det er stor sjanse for at vi aldri vil se noe mer materiale fra hans hånd som Third Eye Foundation. For de farvann han besøker på samtlige av sine utgivelser er altfor spennende å gå glipp av. God reise!
