Weezer (The Green Album) – For kort, men godt fra Weezer!
Bandets tydelige motpol mot det tidlige nittitallets dystre og tunge grunge, representert av band som Nirvana, Alice In Chains og Pearl Jam, kom Weezer inn fra sidelinjen som et friskt pust. Endelig var det lov til å ha det gøy med musikk igjen. Rivers Cuomo & co. ble toneangivende for en ny generasjon musikere som igjen tok tak i den gode melodi og mikset den sammen med støyende gitarer.
Men med all respekt, ingen har klart det så bra som det Weezer gjorde på debutplata Weezer (også kjent som The Blue Album) i 1994. Da oppfølgeren Pinkerton fulgte opp to år senere, var det til enorme forventninger fra både fans og kritikere. På tross av at albumet holdt en minst like god standard som forgjengeren, ble musikken for mørk og personlig for den store hopen platekjøpere som hadde falt for seg den første plata. Til og med mange kritikere skjønte ikke helt hvor det var bandet ville.
Synd er det, for Pinkerton står fortsatt som et av nittitallets beste album med melodier og crunchy fuzzgitarer til å gråte av, og med personlige tekster om savn, redsel for avvisning og dårlige forhold. Tekster som aldri har blitt beskrevet på en så humoristisk, men samtidig varm måte som det låtskriver, sjef, vokalist, gitarist og kunstnersjel Cuomo gjorde.
Med de dårlige salgstallene og den vennligsinnede, men såre, avgangen til medgrunnlegger og bassist Matt Sharp (som heller ville satse på sideprosjektbandet The Rentals) friskt i minne, begynte Cuomo på Harvard. Tiden der og krisen han etter sigende gikk igjennom, førte til ny inspirasjon og lysten på mer suksess kom tilbake. Og med en hard kjerne av trofaste fans over hele verden som bare hadde ventet på at noe skulle skje i Weezerleiren, var det bare å fortsette der han slapp.
Weezers offisielle webside med bandets uoffisielle femtemedlem Karl Koch i spissen, skal nok ha mye av æren for at så mange fans har giddet å vente på bandet. Siden har mer eller mindre vært jevnlig oppdatert med innsidenyheter om bandet og dette har holdt interessen rundt bandet oppe i de fem årene som har passert siden forrige album dukket opp.
Så når Weezer igjen vendte nesa mot studio med Ric Ocasek (som også produserte den første plata) i desember 2000 for å spille inn bandets tredje album, var det en lykkelig fanskare som gispet av lettelse og forventning. Og mandag denne uken (14.mai) lå albumet i butikkene. Mystisk nok også titulert Weezer, men med den uoffisielle undertittelen The Green Album.
Som dedikert fan er fallhøyden fryktelig stor når favorittbandet først kommer med ny plate etter fem lange år, og det var ikke med så rent lite nerver at plata ble plassert i CD-spilleren. Brent barn lukter som kjent vondt, og den samme fella hadde jeg dessuten gått i før. Men takk gudene! Nervene var som blåst vekk etter to strofer! Weezer (The Green Album) er en god del mer strømlinjeformet enn forgjengerne, noe sikkert mange kritikere vil påpeke, men likevel har Cuomos talent for umiddelbare låter rett og slett blomstret i løpet av den lange pausen. Han har selv uttalt at han regner med at både plateselskap, fans og kritikere vil bli skuffet over denne plata, noe han begrunner med at den emosjonelle siden ved låtene ikke er så fremtredende denne gangen. Det har han rett i, for albumet har blitt en total motsats til den dypt personlige Pinkerton, men også til debutplata som også virket svært biografisk.
Låtene på The Green Album er muligens noe mer overfladiske, men det er på samme tid låter som regelrett hopper ut av spilleren og kleber seg så fast til øregangene at det må tyngre medisiner til for å få dem ut derifra. Men la meg også få refse bandet skikkelig; for det er fryktelig dårlig gjort å lage ei plate på drøye 28 minutter etter fem års avbrekk! 28 minutter går utrolig fort i selskap med disse delikatessene av noen poplåter og det føles som om man lider av sukkermangel når O Girlfriend har tonet ut. Etter å ha ventet så lenge, kunne de pinadø gitt oss litt mer!
Men det er vanskelig å gjøre feil i løpet av snaue 28 minutter når bandet ditt heter Weezer. Det finnes faktisk, og heldigvis, ikke et eneste svakt øyeblikk på dette albumet! Vanskelig å si om nykommer Mikey Welsh har hatt noen avgjørende betydning, men lyden er fetere enn noensinne og gitarene sitter tyngre og tettere til ørene enn hos de sterkeste av for eksempel Metallicas låter.
Cuomo har et følelsesregister i stemmen som er subtilt og musikalsk, et talent han bruker til fulle og som gir en ekstra dybde til selv de enkleste melodier. De første seks låtene representerer kanskje den sterkeste åpningen på ei powerpop-plate noensinne. Vi nevner i fleng: Don’t Let Go, Photograph, singelen Hash Pipe, Island In The Sun, Crab og Knock-Down Drag-Out. Alle sammen er dessuten potensielle megahiter, og det er ikke engang kødd! Popmusikk blir neppe bedre enn Island In The Sun eller hvilken som helst av de ti sporene som hører hjemme på Weezer – The Green Album. Om plata ikke når opp til de samme krumspringene som tilfellet var på forgjengerne, så er helheten derimot klart sterkere.
Med Dagbladets terningkast seks for Destiny’s Child friskt i minnet, dras toppkarakteren på dette albumet frem med letthet. For denne plata slår det meste som vil bli gitt ut i år. Skal man først dele ut toppkarakter, så fortjener denne seieren av ei plate en slik betraktning. Jeg spår Weezer en rekke hits og en voldsom oppsving i karrieren, for morsommere enn dette kan det nesten ikke bli med musikk.
Et mer gøyalt og intelligent band skal du nemlig lete lenge etter, for selv om Cuomos melodier og tekster sitter med en gang, er det aldri snakk om forgjengelighet i kvalitet. Og tror du meg ikke så er det ditt problem, for selv på de mest umiddelbare låtene ligger det en salig originalitet og noe ubestemmelig som pirrer de musikalske smakssansene.
Men for en popjunkie kan dette bli en tragedie; for når og hvor i all verden skal man få et skudd av denne sorten igjen? La oss i det minste krysse fingrene for at det ikke går fem år til neste gang… Løp og kjøp, ha det gøy og nyt sommeren!
