Gorillaz – Brit hop eller hip pop?
Men, han er definitivt ikke alene om å definere Gorillaz som en slektning til Massive Attack og deres trip hop-brødre. Blant de andre som er med på å gi disse tegningene både liv og sjarm, finner vi Cibo Mattos Miho Hatori, Kid Koala og Dan «The Automator» Nakamura med flere.
Ulikt de fleste andre band, må man her legge ved at Jamie Hewlett har formet bandet frem på arket og skapt en visuelt sterk gruppe individer. Hewletts tegnestil og animasjon av blant annet Clint Eastwood har en stor del av æren for at Gorillaz har blitt som de har blitt. Med sin sjarmerende strek og lett ironiske plott, er låtens musikkvideo en klar vinner for denne anmelderen blant mye av det audiovisuelle skvipet som til daglig ruller over fjernsynsskjermene. Hvis du har hørt navnet – eller sett den markante stilen tidligere, står Hewlett også bak den berømte tegneserien Tank Girl.
De tre andre som sammen med 2D utgjør hovedelementene i kvartetten Gorillaz er Murdoc, en skummel, og mulig satanisk, bassist som er hjernen bak bandet, trommeslageren Russel, som er like inspirert av Farrakhan som av Chaka Khan og den ti år gamle japanske piken Noodle (gitarheltinne og martial arts-mester).
Så hvordan er da musikken på tegnegruppas første langspiller? Det låter slettes ikke verst; Gorillaz har laget et slentrende ledig trip/hip hop-album som griper tak i mye av det beste fra både hip hop og britisk pop. Det er fremdeles singelen Clint Eastwood som rager høyest av sporene på denne plata. Men de resterende låtene på plata holder også mål. Enkelte skiller seg faktisk ut som veldig bra.
Punk kan nesten beskrives som en storbybastard av flere Blurspor siden Parklife med sine enkle rytmer og korte, presise setninger. Tomorrow Comes Today er mye mer slentrende med et latende munnspillriff, et bakgrunnspiano og Albarn med sin deilig britiske røst. Alt på toppen av et nikkende trommebeat. Sound Check (Gravity) gir lytteren nesten inntrykk av hvordan et besøk fra Horace Andy, Massive Attacks fremste crooner, hadde blitt hvis hip hop-duoen New Kingdom hadde vært hjemme. Slentrende og skurrende hip hop rett fra fingrene til Black Sabbath med Tom Waits på vokal til det smørmyke karibiske refrenget. Deilig!
Gorillaz har blitt en hip hop plate etter min smak; ikke selvhøytidelige machotekster med masse prat om ‘hoes’ og ‘muthafukkas’ eller militante drapsmaskiner, men snarere en skive med fete beats og en solid dose humor. Det kan bli spennende å følge prosjektet videre.
