This Terrible Place – Hard on down under…
Og for den trofaste tilhenger av Hard-Ons, er det bare å si at bandet ikke avviker voldsomt fra den oppskriften de har fulgt trofast siden Love Is A Battlefield Of Wounded Hearts som kom i 1989. Her herjer bandet vilt med refrenger og gitarvegger (uten at det blir for mye ukontrollert anarki ut av det). Hard-Ons er sånn sett et klassisk punkband, uten at det nødvendigvis betyr at de er særlig farlige lenger. Det låter ganske trygt, men allikevel er det låter med god feng og en solid dose spilleglede.
På This Terrible Place – som ble spilt inn live i fjor sommer – synes jeg de klarer å koble sitt humoristiske syn på livet med en noe mer metallisk punk rock enn de har prøvd på sine tore siste utgivelser. En del av låtene har riff som få metallband ville sagt nei takk til, og på toppen av disse harde låtene ligger refrengene og smilene.
Andre låter, som åpningssporet Fallen Star, er mer preget av amerikansk indierock som Guided By Voices og Weezer med sine flytende poprockere og skakkjørte gitarlinjer. Dette er låter som nesten kun virker skapt for de lange bilturene mot Sørlandets blå himmel og kalde pilsner. Selv om plata er innspilt live, låter dette likevel overraskende tøft og har både et knurr og et bitt å tilby lytteren.
Det virker som om bandet har satt seg ned ved stereoanlegget siden vi sist hørte fra dem, for på This Terrible Place mener jeg å høre inspirasjoner fra metallband som Metallica, via den paniske punklyden av Nirvana, til de mer avslappede poprefrengene og harmoniene til grupper som Weezer og Dinosaur Jr. Og i fundamentet ligger gruppas kjærlighet til amerikansk åttitallspunk. Når dette så blandes, bør det by på litt av en lidenskapelig lapskaus. Men det blir likevel ingen gourmetrett av det denne gangen. Dessverre!
This Terrible Place har riktignok blitt et ganske ålreit album, men i denne anmelderens ører blir det ved gjentatte spillinger opplevd som noe lunkent. Hadde Hard-Ons klart å gjøre mer ut av sitt eget sound, i stedet for å falle mellom flere stoler, kunne dette raskt ha endt opp som en vinner. For gruppa har de låtskrivertalentene som trengs for å levere en klassiker. Men, det får kanskje heller vente til neste gang?
Comebacket til australienerne har blitt en skive med godkjenningsstempelet solid trykket inn i omslaget, men da gjenstår det å se om Hard-Ons klarer å følge opp de forventningene de nå har satt i sin lille, men trofaste, tilhengerskare.
