Open – Døsende nattmusikk

Fra første sekund låter dette bandet som seg selv; deres umiskjennelige lydbilde er blitt deres varemerke. Stemmen til Margie Timmons har en ram og døsende feeling, stor nok for de kanadiske slettene, og rundt henne strømmer gitarenes stemmebånd. Det hele låter ganske så besnærende, selv om det ikke lenger er like unikt overbevisende som det var når de utga sin trollbindende The Trinity Sessions i ’88. Etter hvert har flere band nærmet seg denne stilen, og det kreves kanskje mer av bandene nå enn før. Ikke vet jeg.

Likevel er Open en til tider stormende vakker plate i grenselandet mellom jazz, country og rock. Jeg tar meg i å tenke på band som både Mazzy Star og noe mindre kjente October Project, da særlig sistnevnte, når Cowboy Junkies trår til med de mer lystbetonte partiene sine. Og med deres nye skive tror jeg de atter en gang er i ferd med å gjøre en skive som står til jevnt over gjennomsnittet. De har funnet mors kjøttkaker; frem fra mørket har de dratt den oppskriften som sjelden slår feil.

Selv foretrekker jeg de skakkere partiene på Open. Det lettere flytende gitararbeidet til bandet på Dragging Hooks (River Song Trilogy: Part III) er bluesaktig i følelse, men full av rockens svarte elektrisitet og utførelse. Med vakkerstemte Margie i transe på toppen av dette strengefjellet, er man godt i gang med å bygge et slott av et spor. Det påfølgende sporet, Bread And Wine, reiser til tider en massiv lydvegg bak Margie, bare brutt ned av hennes salmende stemme. I tillegg har de videreutviklet en tempolek som passer låtene på Open godt. En og samme låt går gjerne fra nær komatøs fart til å bli en herjende countryrocker av mørkeste merke.

Cowboy Junkies er i ferd med å bli et av den melankolske countryleirens ‘grand old bands’ og på Open beviser de denne stillingen ytterligere. Deres majestetiske rock fanger definitivt en kjellernerve, på tross av at musikken nå er bedre produsert og mer strømlinjeformet i sin helhet. Åpne deg for denne vakre platen og la den vokse.