Smiling & Waving – Lekkert!

Og Anja tar opp den tråden hun etablerte på Balloon Mood, med sine innadvendte nydelige toner. For Smiling & Waving er, som forgjengeren, intet popalbum, men et musikalsk verk levert av en artist som vil noe med musikken sin. En av Anja Garbareks største hindringer i henhold til kommersiell suksess er at hun bevisst lager musikk etter eget hode, totalt upåvirket av kommersielle krefter.

Det i seg selv er en styrke som bidrar til å etablere henne som et av Norges sikreste navn innenfor sitt segment. Med sitt allerede veletablerte navn i Europa, noe hun forøvrig har skapt seg uten å flyte på pappa Jans enda mer berømte navn, er det med andre ord ingen umulighet for henne å kunne dele publikum med sine nordiske medsøstre Stina Nordenstam og Björk og med guruer som David Sylvian og Mark Hollis (Talk Talk).

Om ikke det i seg selv er nok, så har Anja denne gangen fått drahjelp fra kjente musikalske bidragsytere som Steve Jansen (David Sylvians bror og ex-kollega i Japan) på slagverk og perkusjon og nevnte Mark Hollis til arrangementer og diverse på instrumenteringer. I tillegg bidrar Robert Wyatt på vokal, mens ytterligere et tidligere Japan-medlem, Richard Barbieri, sørger for at keyboard-settingen fungerer som den skal på singelsporet Stay Tuned. Anja Garbarek har med andre ord kunnet plukke fra øverste hylle, og resultatet har blitt deretter.

Smiling & Waving har likevel ikke blitt et album som menigmann kommer til å gå mann av huse for å anskaffe seg. Til det er musikken til Anja Garbarek noe for spesiell. De aller fleste vil nok finne hennes stil for sær. Det er synd, for dette er, som forgjengeren, et superb album av ypperste klasse.

Når det er sagt, bør det også legges til at dersom flere hadde gitt Smiling & Waving en fair sjanse, ville det lett ha kunnet blitt en personlig favoritt hos lyttere som søker musikalske opplevelser utenfor allfarvei.