Miss E… So Addictive – Knallsterkt fra Missy Elliott
Noe av grunnen til at albumet nærmest føles som et musikalsk eventyr, og det faktum at plata på samme tid gir en «nær-klassiker»-opplevelse, skal produsent Timbaland ha mye av æren for. Men han kan ikke krediteres for alt arbeidet alene, da Missy ‘Misdemeanor’ Elliott selv har bidratt sterkt til at resultatet fungerer bortimot knirkefritt fra begynnelse til slutt. Hun har veiledet og fungert som medprodusent, og sammen har de skapt en av de sterkeste plateutgivelsene denne sjangeren har sett på årevis!
Men at Missy Es nye album skulle bli så lekende lekkert som det har blitt, kom likevel ikke som en stor overraskelse. Det har liksom lagt i kortene en stund nå at hun før eller siden ville hoste opp en plate i denne klassen. Ikke minst har singlene Get Ur Freak On, Lick Shots og One Minute Man, som alle ble sluppet i forkant av denne utgivelsen, gitt en viss indikasjon på at så skulle skje. Missy Elliott har forøvrig fått hjelp fra flere enn Ludacris som tar seg av rappingen på sistnevnte. I tillegg har kjente navn fra hip hop-leiren bidratt til å krydre Miss E… So Addictive med mange og spennende smaksvarianter.
Deriblant finner vi Busta Rhymes, Jay-Z, Method Man, Ginuwine, Lil’ Mo og Eve foruten Timbaland som selv bidrar på et av albumets absolutte høydepunkter, Whatcha Gon’ Do. Nærmest ustanselig, og tvers gjennom hele albumet, fører alle disse spennende inntrykkene til at smaksløkene nærmest løper løpsk av ren begeistring.
Men selvsagt ligger det mer til grunn for at det hele fungerer så godt som det gjør. Foruten et knallsterkt låtmateriale, ligger det også mange interessante detaljer gjemt i det attraktive og sexy lydbildet som preger produksjonen. Ting som kanskje ikke er helt umiddelbare, smyger seg sakte inn på lytteren etterhvert som plata får satt seg. Det er som man oppdager nye sider ved plata for hver gang den spilles, noe som ikke akkurat trekker ned verken helhetsinntrykk eller holdbarhetsdato skulle jeg tro. Sånn sett kan det virke som om Missy E denne gangen faktisk har levert en ekte og udødelig klassiker av et album.
Og om hun ikke har gjort akkurat dét, kan i det minste Miss E… So Addictive kunne karakteriseres som Missy Elliotts Sign ‘O’ The Times, What’s Going On eller Songs In The Key Of Life, for å sette det hele litt på spissen. Et tilsvarende, og like storslagne inntrykk som disse albumene gav første gang de åpenbarte seg for undertegnede, gir nemlig også denne plata! Om ikke helt, så ihvertfall nesten. Så da gjenstår det bare å si at det bare er å løpe avgårde til nærmeste platesjappe og anskaffe plata før «alle andre» gjør det. Need I say more?
