At Dawn – Psykedeliapop eller syrete countryrock?

At Dawn er den andre langspilleren fra dette bandet, men etter hva jeg forstår er det første gang de er tilgjengelig her til lands. De er i stor grad ukjent også i hjemlandet, og har bare turnert få ganger der. Men i Benelux-landene er det en helt annen historie! Der har gruppen turnert en håndfull ganger, fått debutskiva opp på lista over årets beste utgivelser og vært gjenstand for en rockumentar på fjernsyn.

My Morning Jacket spiller en form for skeiv countryrock som til sammenligning får en til å undres på hvordan det hadde hørtes ut dersom Neil Young og Neutral Milk Hotel hadde gjort noen låter sammen. Bandets ramleferdige musikalske sound gir assosiasjoner til kollektivet Elephant 6 fra Athens i Georgia og som har spunnet frem lo-fi helter som Olivia Tremor Control og før nevnte Neutral Milk Hotel. Stemmen til Jim James er ellers i besittelse av den samme skjelvende ærligheten og lengselen som gjennomsyrer uttrykket til en artist som Neil Young.

Men, det er altfor lettvint å avfeie My Morning Jacket som kopister. Deres musikalske sound virker derimot både ektefølt og følelsessterkt. Lydbildet legges til syne for lytteren allerede i platas første spor, At Dawn. Med en halvmystisk intro åpner de seg med en lavmælt kassegitar før James rolig hyler ut med sine lengtende stemmebånd mot lytteren. Selv om det klanskje kan høres feil ut, føles det likevel riktig og man nikker fort med på musikken som gjennomsyres av den lettere syrete countryrocken i kombinasjon med bandets vakre popmelodier.

Men ikke alt blir like riktig på At Dawn. En del av gitarsoloene og instrumentalpartiene blir noe platte eller kjedelige, og virker påtatt politisk korrekte. Andre steder klarer de likevel å formidle slike progressive partier på en utmerket måte. Som for eksempel i Strangulation. Det som overrasker litt er den uanstrengte måten bandet veksler mellom nær episk countrymelankoli, som i Bermuda Highway, og mer rockende bluesrytmer, som i Honest Man. De ser seg heller ikke fremmed for å gjøre dette byttet innenfor en og samme låt, som på før nevnte Strangulation, og dermed blir man sittende tilbake med et overrasket positivt syn på My Morning Jacket.

Omslaget pirret forøvrig nysgjerrigheten ved første gangs gjennomgang av At Dawn. Med en klipp-og-lim effekt som man kjenner igjen fra amerikanske lo-fi rockere (som Pavement og Dinosaur Jr.) gir de lytteren inntrykk av at man her er i ferd med å trå nye stier. Samtidig assosierer dette til fordums helter fra syttitallets syrerock. Lekkert.

Til syvende og sist havner My Morning Jacket relativt høyt oppe på stjernehimmelen. Kanskje fordi denne anmelder overhodet ikke hadde noen forventninger til plata. Eller kanskje fordi den favner om, og smelter sammen, to av undertegnedes favorittsjangre i dagens musikk; country og lo-fi. At Dawn står tilbake som en nydelig plate innenfor sitt segment, og er utvilsomt en sterk skive. At Dawn er et album for deg som liker rock med cowboyer i blikket og med fokus på melodiene (ikke produksjonen).