Subject To Change – Kjedelig!

Vanessa-Mae er tilbake med et nytt album med glatt popmusikk, for dette er nemlig definitivt ikke klassisk. Hennes fiolinspill druknes i lette synthlandskaper og bløte beats, mens lytteren står tilbake med en pose fylt opp med altfor søtt godteri. På White Bird druknes hun i spanske gitarer, en drømmende og flat kvinnevokal og kjedelige synth-tepper. Kun innimellom på denne platen kommer fiolinisten Vanessa-Mae til sin rett.

Denne gangen har plateselskapet virkelig markedsført henne på en glatt måte. På tretten av de totalt atten sidene platas omslaghefte består av, finner man bilder av denne vakre, asiatiske kvinnen i ulike positurer: I ørkenen, i byen, i aftenkjole, i jeans og kledd i svart på stranda. Omslaget er nesten et moteblad i seg selv! Dette er ren sløsing med papir, men selskapet bak har vel forstått hva de må satse på for å få solgt denne skiva.

Det som virker mest uklart her, er hvem som egentlig er ment som målgruppe for denne utgivelsen. De som elsker klassisk vil definitivt ikke ha mye å hente på Subject To Change (å kalle denne plata for klassisk musikk hadde i så fall vært en grov fornærmelse mot Bach & Co.). De platekjøperne som liker elektronisk musikk vil heller ikke ha særlig mye å hente på denne utgivelsen. De går da heller til glitrende nye utgivelser fra strålende visjonærer som Air, Bent og The Avalanches. Dermed blir Subject To Change stående alene igjen i ingenmannsland.

Dette blir dessverre bare ren slakt fra ende til annen. Hvorfor? Subject To Change representerer alt det jeg prøver å fjerne meg fra ved nettopp å høre på musikk: Den totalt tilstedeværende mangelen på friksjon og sjel. Dette blir ikke annet enn kjedelig intetsigende musikk.