Take Off Your Pants And Jacket – Enema Of The State Part 2
Etter gruppens enorme suksess med Enema Of The State er Mark, Tom og Travis tilbake med Take Off Your Pants And Jacket. Det er i utgangspunktet lite som er forandret siden sist. Enema Of The State har til nå solgt utrolige syv millioner kopier og da skjønner man kanskje at trioen må gjøre noe riktig. Har du sett den hysterisk morsomme videoen til megahiten All The Small Things hvor gutta parodierer diverse tenåringspop-artister, er det mulig å fatte hva som både er det noe geniale og det mest slitsomme med Blink 182. At enkelte klarer å bli provosert av den mildt sagt ufarlige humoren til bandet får så være.
Men når Blink 182 forsøker å være morsomme med sin såvidt potteferdige humor, er de faktisk tildels også morsomme. Ser man forbi skøyerfaktene som er designet for å få foreldreleie tenåringer til å le bak gamlingenes rygg, vil man oppdage at tekstene bandet presenterer er som tatt ut av en hormonsprengt fjortis’ uendelige pinefulle vei. Om dette skyldes at gutta er en gjeng forvokste tenåringer vites ikke, men at de vet så uendelig godt hva disse nestenvoksne menneskene tenker, er helt klart. Har man så Blink 182s øre for melodiøse punkrockhymner, er suksessen en faktor. Og tro ikke et øyeblikk at disse gutta ikke er pinlig klar over sine hensikter i forhold til å vinne hjertene til alle verdens fjortiser og andre som elsker flerstemte bekymringsfrie pop-punk melodier.
Og oppskriften på Take Off Your Pants And Jacket er den samme som sist. For selv om plata ikke når opp til Enema Of The States friskhet og sympatiske inntrykk, så er førstnevnte et kommersielt sikkert steg. Sannsynligheten for at Blink 182 med dette albumet vil befeste sin stilling som verdens rikeste «punkband» er rimelig stor. Om enn så selvmotsigende det måtte høres ut. For uansett hva du måtte mene om bandet, så er de et slags punkband. De opererer bare for en enda yngre generasjon enn sine forgjengere. Men budskapet er nesten det samme: «Til helvete med autoritetene» (i dette tilfellet: foreldre/lærere, men også teite eks-kjærester).
Låter som Give Me One Good Reason og singelen The Rock Show bidrar til å gjøre det hele til et hyggelig gjenhør med disse gærningene. Når albumet likevel ikke helt innfrir, er det først og fremst fordi gjentakelsene står i kø. Vi snakker Enema Of The State – Part 2, men med flere pregløse låter enn på originalen. Det er grenser for hvor lenge det er interessant (i hvert fall for en voksen lytter) å høre om de samme temaene i stort sett det samme tempoet. Låtene mangler personlighet. Kanskje fordi pengemaskinen har fått et for godt tak om pungen på bandet. Lyden er mektig og massiv (takket være eks-pop- og punk ekspertprodusent Jerry Finn), noe som hjelper på. Det er også gøy med bonusspor (på anmelderens utgave følger det med to akustiske). Den første er helt ålreit, den andre et godt bevis på hvor Blink 182s humor skal plasseres: «I, I wanna fuck a dog in the ass… // I, I tried to fuck your mom in the ass, I tried to fuck your dad in the ass, Could only find the dog»? Skjønner? Dette fungerer faktisk i sin infantilhet, og det at sporet har en fengende melodi, trekker heller ikke ned!
Det beste med Blink 182 er likevel at de er et mye bedre og, tro det eller ei, mer intelligent musikalsk veivalg å ta for en tenåring på leit, enn det meste av musikk rettet mot denne generasjonen. Men misforstå ikke; dette er et band som er verdt å få med seg for de over tyve også. Forvent bare ikke at Dylan-kjenneren vil nikke anerkjennende når du headbanger til The Rock Show. For det skal du egentlig bare drite i i denne sammenheng…
