Prophesy – En kulturell vandrer
Man kan spørre seg hva han vil med denne reisen. Hva han søker gjennom lydbildene han skaper på sin ferd gjennom musikken. På Required Dreams sitter Nitin Sawhney på jazzklubben mens en pianist leker seg før han drar inn en arabisk melodi i miksen. Hele tiden med et digitalt teppe skjult i bakgrunnen. I omslaget til plata gir han oss en forklaring.
Med Prophesy virker det som om Sawhney vil fortelle oss om verden, få oss til å føle ting vi ikke har kjent på lenge. Han forteller blant annet at vi ikke lenger kan føle verden rundt oss, da teknologien har blitt så altomfattende at man i det ene sekundet hører at 50.000 mennesker har dødd i India, mens man i det neste ser på en sitcom. Man mister liksom kontakten med hva som har betydning her i livet.
Sawhney savner også kjernen i mennesket. Ironien i at sivilisasjonen har ført oss vekk fra det bildet av oss selv vi søker etter ser vi knapt. Rike barn i Amerika vil skyte hverandre, mens barn i Afrika knapt kan slutte å smile på tross av sin situasjon. Hvem er mest sivilisert, spør Nitin, mens han akkompagnerer sitt budskap i et lekent og mangefarget lydbilde.
Selv ser han to veier: En åndelig og en verdslig. Man bestemmer selv hvilken som er hvem. Til slutt siterer han Nelson Mandela, «Vi er frie til å være fri». Vi skaper våre egne liv, våre egne timer. Dette hører vi igjen i avdempede The Preacher (som kunne vært en rolig intro til stonerrockerne Monster Magnet).
Prophesy er en plate som prøver å favne vidt, til tider kanskje litt for vidt. Men den britisk-indiske artisten skal ha skryt for å ha maktet å skape et godt resultat. Det finnes flere sjangerlekende band som faller gjennom som pjatt fra disipler fra tåkete new age.
Men innenfor grensene som omfavner dette albumet, klarer Sawhney å trekke tråder mot jazz og arabisk musikk. Særlig tydelig kommer dette fram i Required Dreams. Ellers spores et nært slektskap til britiske Ozric Tentacles i Breathing Light og afrikanske, tradisjonelle toner i Footsteps.
Det er et vågalt stykke arbeid Nitin Sawhney har prøvd seg på denne gangen. Til tross for et litt kaldt lydbilde på de digitale sporene, samt at noen spor virker uferdige (Developed), står Prophesy frem som en fin plate med et viktig budskap.
