Dryppende god pop
Av og til dumper man bort i plater som nesten høylytt nekter å forlate CD-skuffen. I over to måneder nå, har Jimmy Eat Worlds fjerde album Bleed American vært et fast inventar i denne anmelders CD-spiller, og er fortsatt en plate som er like uimotståelig som den er frisk. Du skal ikke se bort fra at popmusikk ikke blir stort bedre enn dette i 2001.
Jada, det er snakk om amerikansk powerpop, som glatt kan spilles på ethvert college uten store protester. Det er kanskje heller ikke akkurat den musikkformen som har best kredibilitet her på berget. Men vet du hva? Det driter denne karen en skikkelig lang en i! For å lage en god poplåt er jammen ikke det enkleste som finnes. Og er det noe Jim Adkins med venner kan, så er det å lage kriminelt god popmusikk. Det skader heller ikke at Jimmy Eat World, i sin tid startet som et Metallica coverband!
Bleed American er muligens ikke den aller beste tittelen på et album i disse dager, og bandet har måttet tåle kritikk for akkurat det. Men tittelen skal i følge bandet handle om å komme seg videre etter kriser, om å bruke det vonde til å gjøre livet bedre, og har med andre ord svært lite med terror å gjøre. Følger en litt med på tekstene, ser man også at her er det mye overvinning ute og går. Plata har blitt en god del vassere i kantene enn forgjengeren, den smått klassiske Clarity fra 1999, som i sin søken etter stemninger nesten grenset til progpop.
Men det essensielle hos Jimmy Eat World er denne gang, som alltid, at de har lagt en sterk vekt på melodier som raskt setter seg og som blir der. Lenge! Styrken er at alle gruppas låter også kan spilles på en kassegitar uten at kvalitetsnivået senkes, og det faktum at bandet har en sterk vokalist i før nevnte Adkins. Det hjelper også på når gruppen får drahjelp fra den sterke stemmen tilhørende Rachel Haden, fra avdøde That Dog (og datter av jazzgeniet Charlie Haden).
Til å ha vært på store plateselskap helt fra begynnelsen av, så oppfører Jimmy Eat World seg mye mer som et indieband enn som et «stort» rockband. Slik høres det også ut. Videre er det godt å kunne bruke det fine ordet ‘ektefølt’ om musikken, for her spores utvilsomt noe genuint oppriktig og varmt – både i ord og toner. Og denne kvaliteten åpenbarer seg i en vakker ballade som Hear You Me, såvel som den totale rockeren, som tittellåta er. Jimmy Eat World er nok et litt «snillere» band enn sammenlignbare The Get Up Kids eller Ozma, men de er derimot langt mer interessante i tilnærmingen til den klassiske popsangen.
Det er ingen spesielt opplagte løsninger å spore i arrangementene, selv om de ved første ørekast kan høres enkle ut. Lytteren vet ikke helt hvor neste vending i sangen tar, og variasjonen i type låter gjør at det aldri blir kjedelig eller ensformig på noe vis. Man kan derimot glede seg hele veien fram til neste spor, noe som gie en fantastisk følelse!
Etter å hørt nevnte Clarity, skulle en tro det ikke var mulig å toppe låter som For Me This Is Heaven og Lucky Denver Mint. Noe bandet heller ikke har prøvd på. I stedet har de laget et mye jevnere album med elleve låter som det er lett å bli forelsket i. Eller til. Bandet har hentet sin inspirasjon fra den popmusikken på åttitallet som hadde noe å fare med, og som gruppas medlemmer også vokste opp med. Det har de lyktes i å ivareta med på alle vis.
En varm anbefaling går ut til platekjøpere som ønsker seg noe mer ut av popmusikk enn bare tomme og overfladiske refrenger, men som likevel ikke ønsker å slite for lenge for å finne melodiene. I en perfekt verden ville slike plater komme ut en gang i uka…!
Albumet er nå omdøpt til bare «Jimmy Eat World» p.g.a. 11. september og sarte amerikanske platekjøpere.
