Arc’tan’gent – Et av årets metal-høydepunkter

Dannet i en pub i Nottingham i 1996, med en navnebakgrunn i Helmet-låta In The Meantimes åpningslinje («Earth tone suits you»), har Earthtone9 utviklet seg til å bli et av de virkelig store metallgruppene i England og Europa (om ikke i verden forøvrig). Selv om metalbetegnelsen er å begrense det musikalske uttrykket dette bandet står for.

Åpningssporet Tat Twam Asi får en til å tro at man har satt på en Tool-plate. For den nærmest mytiske begynnelsen er som tatt ut av Ænima med sin melodiøse vokal og lurende stemning. Det er ikke tvil om at Earthtone9 har lært noen triks om det å bygge forventninger i låter fra nettopp Tool. Men mens Tool aldri kommer til poenget, så sitter Earthtone9 plutselig i fletta på deg med gigantiske megariff og vrælende vokalskrik. Dette bandet har nemlig spesialisert seg på skifte fra rolige partier til aggressive på et nanosekund, uten at det på langt nær høres unaturlig ut. Tvert imot så får disse britene følgende til å høres ut som den naturligste ting i verden: Å gå fra vakker sang til frustrasjonsskrik bortimot i den samme takten. En egenskap det er få forunt. Den aggressive dynamikken er like gjerne hentet fra Korn som fra Helmet, mens melodiene…? Tja, fra verdensrommet, kanskje?

Samtidig har Earthtone9 et fabelaktig godt øre for å skrive låter, som både i melodi og struktur kan være like fengende som hvilken som helst poplåt. Vel og merke dersom du har øre for å lytte til full vreng på gitarforsterkeren. Dette albumet består av ti spor som så godt som aldri svikter lyttere som setter pris på å ikke helt vite hva som dukker opp rundt neste sving. Men uten at de går som langt som å plugge inn jazztoner, slik som eksempelvis Lost Prophets kan få seg til å gjøre. Om ikke et prog-metalband á la Tool, eller et nu-metal-wannabe-Faith No More-band som Lost Prophets gjør, så presterer Earthtone9 det å kombinere musikalsk virilitet og god struktur med gode ideer, og fremfører det hele på eksemplarisk vis. Dette er med andre ord metal med progressive virkemidler, og ikke minst med en aldeles glimrende vokalist i Karl Middleton (pass deg, Mike Patton!).

Tuftet på godt låtmateriale, blir lytteren tatt med på en heisatur inn i et metallandskap som har plukket opp mye fra nybrottsarbeidet Metallica stod bak på åttitallet. Men uten nødvendigvis å være like originale som Hetfield & Co var det den gang. Ikke det at dette høres ut som Metallica, det er tankegangen som ligner. Alltid stilrene Earthone9 våger å utforske, både det melodiøse og det ekstreme, og kombinerer det hele på et slikt vis at resultatet blir både óg. Men slik at man ønsker å si ja takk til begge deler. Som Middleton selv sier: «We’re into musical evolution not revolution.» Men tro ikke på noe vis at vi har å gjøre med en popbastard, for Arc’tan’gent er moderne metal. Langt mer moderne enn etterapere som Linkin Park, men med betydelig mindre listepotensiale.

Hør bare på den beste (og den korteste) låta på albumet, Star Damage For Beginners (genial tittel), som til tross for dens strålende refreng, blir såpass ekstrem i gitar- og vokalbruk at radiostasjonene dessverre vil avfeie det hele og karakterisere låten som bråk. Lengre unna sannheten kommer man selvsagt ikke. Men har du ikke prøvd en dose Earthtone9 tidligere, så er oppfordringen klar: Et bedre album av den harde sorten har neppe dukket opp i 2001. Dette bandet vil få deg til å vrenge luftgitaren på sitt høyeste, mens du i ren og pur lykke skriker ut i de sene nattetimer. Bare sørg for at naboen ikke er hjemme…