Secondhand Love EP – Uanstrengt tristesse

Første gang denne anmelder hørte Kenneth, Kim, Fredrik & Elisabeth var på den norske hyllesten til Neil Young, Everybody Knows This Is Norway. Der stiftet jeg bekjentskap med kvartettens rett-ut og skakke lydbilde. De hakker av gårde i sitt eget tempo og drar melodien etter seg, mens de snubler over rillene. Denne fremgangsmåten har de ikke forlatt på denne fire-spors utgivelsen, for samtlige låter har en fin, uprodusert feeling over seg.

Tittelkuttet Secondhand Love er EP-ens beste spor. Her finner de mest rom til melodien, mens ting får ro til å falle på plass. Stillfaren countryrock med løse tråder som peker tilbake til Neil Young og Grant Lee Buffalo gir ikke kvartettens lydbilde særlig mindre særpreg. De virker trygge på seg selv. Rundt musikken ligger produksjonen, eller rettere sagt mangelen på den, hvor knitrende backingvokal og skeiv teknikk er blant hovedingrediensene.

To av låtene, Ride Around The Town og How It Goes, er relativt up-tempo og gir assosiasjoner til de låtene Yo La Tengo serverte på plata Fakebook, en samling bestående av coverversjoner. Særlig er trommene til Kim Granly og vokalen til bror Kenneth elementer som sporer tankene i denne retningen. Sistesporet derimot, er en sløv og strykerregulert smyger, hvor en cello legger et slitent lag av tristhet over det allerede skeive soundet til bandet.

Secondhand Love EP er en lavmælt smyger i den travle platehøsten, og vil nok bli oversett av mange grunnet formatet. Men det betyr ikke at den ikke fortjener å bli hørt av mange flere enn de som kan karakteriseres som spesielt interesserte. Med låter som ikke ligger mye bak verken Thomas Dybdahl eller Minor Majority, for å nevne to andre interessante nykommere, fortjener de ihvertfall ikke mindre med oppmerksomhet…