Wanderland – Imponerende oppfølger

De fleste husker nok Kelis best etter at hun skrek seg inn i deres bevissthet med ordene «I hate you so much right now» (fra hitlåten Caught Out There). Debutplaten som fulgte etter radio- og salgssuksessen i kjølvannet av singelen med samme navn, var interessant, men ingen stor opplevelse.

Dette var forøvrig en av de første hele skivene produsert av Pharell Williams og Chad Hugo, bedre kjent som The Neptunes. Mye har skjedd siden Kaleidoscope så dagens lys. Neptunes er utropt til genier både her og der, og ikke minst har viltre Kelis vokst som artist, noe Wanderland beviser godt.

Kelis går fortsatt til verket med en litt rocka holdning til livet og musikken, noe førstesingel Young Fresh’n’New leverer et tydelig vitnesbyrd om. Hun blander rap, rock, R’n’B og elementer av soul sammen, og får det hele til å låte naturlig og uten at det tipper for mye over til noen av kantene. Og som tendensen ofte er i liknende popmusikk av i dag, er det unødvendige fjernet slik at vi står tilbake med kjernen i musikken. Og heldigvis for Kelis er dette en solid kjerne.

Neptunes skrudde lyden sist også, men siden den tid har de gjort mye som ikke bare har vært en fryd for lytteren, noe som tydeligvis må ha vært ganske oppbyggelig for dem selv også. Det enkle og rene er dyrket videre her, og en kjerne av rytmer og gode refrenger står i sentrum. Slik skaper god og fengende pop. Lite er så uhemmet fengende som nettopp dét.

Albumet har likevel ikke blitt helt perfekt. Særlig taper plata seg litt gjennom den siste tredjedelen. Når melodier og rytmer står alene, blir kravene til de små detaljene forholdsvis høye, og noen av de siste låtene er rett og slett ikke spennende nok. Men ingen av låtene er heller dårlige. Noen er bare litt mindre fengende enn andre. Man savner på en måte det kompromissløst harde som spores i Young Fresh’n’New, frekkheten fra Daddy, eller det vakre i Shooting Stars: Det lille ekstra som gjør at man er på hugget.

Det er dette som hindrer Kelis fra å klatre helt til topps karaktermessig denne gangen. Men fortvil ikke, for dette er likevel utvilsomt en av 2001s beste popopplevelser. Falt du for Missy Elliotts Miss E… So Addictive tidligere i år, vil du høyst sannsynlig også kunne trykke Wanderland til ditt bryst.