Holes In The Wall – Toneangivende britisk rockungdom

På midten av nittitallet hadde den retrofile britpopen erobret en hel verden, med band som Oasis og Blur i spissen. Den amerikanske musikkscenen hadde stagnert, og var bare for spesielt interesserte. I 2002 er rollene byttet om. Mens amerikanske artister som Ryan Adams og The Strokes revitaliserer amerikansk musikk, står engelskmennene og stamper i gammel grøt.

Nettopp derfor er dette debutalbumet til The Electric Soft Parade (ESP) så viktig. Her legges alle kreative tvangstrøyer til side. Mens andre engelske band som spretter opp i disse tider er kjønnsløse hybrider mellom Radiohead og Oasis, henter ESP sin inspirasjon fra Foo Fighters, The Strokes og The Posies.

Bortsett fra aksenten er det ingenting på Holes In The Wall som minner om at ESP er fra beryktede Brighton i Sør-England. Heller Seattle eller New York, skulle man tro. Åpningslåten introduserer ESP til verden gjennom et brak av gitarer, ikke ulik den adrenalindryppende Stacked Actors av Nirvana-avleggeren Foo Fighters. Vokalist Alex White minner vitterlig om Dave Grohl i røsten; litt begrenset rekkevidde, men veldig energisk og selvsikker.

Låter som Empty At The End følger den tradisjonelle grungeoppskriften med eksplosive refrenger, tenåringsangst og skurrete gitarer. Men bandet bærer også i roligere partier, som sørgmodige It’s Wasting Me Away, der hes vokal er skånsomt pakket inn i myk bass og ømme gitarer. Silent To The Dark er det nærmeste ESP kommer en ballade. Refrenget er ekstremt radiovennlig, noe som kanskje forklarer hvorfor brødrene White har funnet det nødvendig å legge flere minutter med poengløs jamming og jamring på slutten av låten.

Holes In The Wall er i sin helhet litt ujevn, men vi nøler likevel ikke med å kalle albumet et av de viktigste som har kommet fra England på flere år.