2 – For mye pæresmak

Du er på et hipt utested og har det hyggelig, men legger ikke merke til musikken. Kun glimtvis aner du at den er der. Så, etter noen drinker, har musikken umerkelig økt i intensitet. Du tar deg selv i å danse lett. Slik kan Päronsoda oppleves i 2002.

Fire år etter A Nightclub In Tunisia fra 1998, som blant annet ga Päronsoda Spellemannsprisen, er de altså tilbake. Soda-oppskriften er den samme for Kongsvinger-duoen Marius Våreid og Espen Enger.
For det du får servert er en behagelig miks av cool congas-funk, sløy acid jazz og sval disco-hip hop. Gutta er såpass kule at de ikke synger; instrumentale lydlandskaper skal fylle klubbene i de urbane delene av kongeriket.

Smaken er søt, såpass søt at det holder med et glass eller to. Mektig i lengden. Magen sier stopp. Men flaska er fin.
Tidvis er dette nemlig lekkert så det holder. Til dels monotont og forsiktige variasjoner, men varm vellyd. Best er de på mer beatdrevne låter som World Wide og Rhythm Music. Sistnevnte kunne med letthet fått plass på en britisk acid jazz-samling for noen år siden.
Old Skool Dance Floor er ren disko. Åttitallsentusiastene vil ikke bli skuffet. Mango Conga er den mest latinsk-inspirerte låta på plata.

Jeg klarer ikke helt å like de mer sløye sidene ved Päronsoda. Det blir for tilbakelent. For overlegent. For lite engasjerende i lengden. Særlig tydelig er det på Waltz og Elektra.

Det funker på det hippeste utestedet i byen, hvor Päronsoda får hormonene i aktivitet og fart på dansegulvet. Forvent designerklær og utelivsinnovatører hvor du enn snur deg. Og det passer muligens best på luftige sommerkvelder.

På stereoanlegget i mørke vinterkvelder blir det med respekt å melde en smule kjedelig. Altså ikke mørkt øl eller tørr vin som vi ba om, men brus. Soda.