Demolition – Variert B-varesortering

Noe av det som gjør denne samlingen interessant, er at låtene jevnt over har et bortimot like høyt kvalitetsnivå som de som endte opp på de opprinnelige studioversjonene av platene. Personlig mener jeg at Ryan Adams på denne platen setter fjorårets litt skuffende Gold i skyggen. Demolition synes nemlig å være et bedre konstruert album, til tross for at produksjonen her er alt annet en påkostet.

Stilmessig ligger dette også nærmere solodebuten Heartbreaker, hvor Adams i stor grad holdt seg til et rolig låtmateriale. Men Demolition består likevel ikke utelukkende av neddempede låter. For her finnes faktisk opptil flere rockere, selv om balladene heldigvis er i flertall.

Ofte når Adams stiller med fullt orkester, som han gjorde i alt for stor grad på Gold, er at det ferdige resultatet gjerne låter noe datert. I de mer rocka sporene som er med her, som Hallelujah og Gimme A Sign, blir han eksempelvis bare en svak skygge av Springsteen (med sitt E-Street Band) – på sitt verste! Men i singelsporet Nuclear er det derimot full klaff, og en sti Adams bør følge videre dersom han absolutt skal være en rocker.

Men balladeformatet er og blir det som kler Ryan Adams best. Innimellom byr han her på toner så nydelige og sarte at de bør kunne få de kjøligste der ute til å føle seg varme. Desire og Cry On Demand er begge eksempler på hvordan denne artisten låter når han er i sitt ess. De noe mer avkledde og nakne bidragene Tomorrow, She Wants To Play Hearts og Dear Chicago vitner på sin side om at han – ikke uventet – fremdeles trakterer den akustiske settingen med stor innlevelse og sjel.

Demolition vil neppe gå inn i historiebøkene som en ny klassiker, men sørger likevel for at Ryan Adams kommer trygt i mål med sin B-varesortering. Helt Whiskeytown blir dette riktignok aldri, men fra tid til annen glimter mannen til med stor musikk.