Melodica – God oppfølger

I løpet av de fire årene som har gått siden Frost entret scenen i 1998, har norsk musikk oppnådd en nasjonal, såvel internasjonal respons vi aldri har sett maken til. Den ene aktøren etter den andre på musikkfronten har markert seg med oppsiktsvekkende gode produksjoner, mens selvtilliten aldri har vært høyere sett med norske øyne. Sånn sett er nok ikke Melodica et nytt underverk. Men vi snakker likevel om en jevnt over godkjent plateutgivelse, som ellers ligger godt over snittet av elektronikaplater vi registrerer fra andre verdenshjørner.

Det er videre liten tvil om at Frost har en dyp forgrening i Tromsøs elektronikamiljø. Blant bidragsyterne på platen finner vi foruten Martinsen ellers både Nils Petter Molvær og Röyksopp-gutta.

Melodica åpner med den nakne, og kanskje litt kjølige, Pharmacy, som er drevet frem av utsøkt vokal kombinert med kjæresten Per Martinsens dype synthbeats. Her får Frost virkelig vist sin stemmeprakt, som ellers låter alt annet enn kald på denne plata. Plata oser nemlig av masse melodisk varme, og står sånn sett godt til sin tittel. Et godt eksempel på det er førstesingelen Amygdala, som også står som albumets beste enkeltinnslag. Men flere av låtene kommer nær opp til et tilsvarende nivå i stil og innhold, deriblant Alphabet, Duo og avslutningssporet Magika. Platas eneste instrumental, Klang med Molvær som «vokalist», er heller ikke å forakte.

Melodica består totalt sett av en rekke iørefallende elektropoplåter av god karakter. Frosts stemme fungerer på sin side som selve grunnsteinen i produksjonen, og er den røde tråden som binder det hele sammen til å bli en helhetlig lytteropplevelse. Alle låtene er riktignok ikke like interessante, men tross dette evner Frost å levere en jevnt over godkjent plate. Og vel så det…