Don’t Bring Me Down – Harmonier for de gamle unge
Oxfordbandet Goldrush har gitt ut flere singler og EP-er på sitt eget selskap Truck Records de siste årene, først under navnet Whispering Bob. Nå er de plukket opp av giganten Virgin Records i kjølvannet av suksessen til nyfolkrockere som Ryan Adams og Elliott Smith.
Vokalist Robin Bennett høres ut som en fusjon mellom herr Adams etter noen drinker og en hes Lars Lillo-Stenberg som tolker Neil Young. Ikke verst. De spiller sin folkpsykedelia med mange akustiske gitarer á la Adams og flust av elektroniske lydtillegg ikke ulikt Gomez, alt svøpt i en varm kokong av moderne melankoli.
Goldrush har dessuten hørt mye på Crosby, Stills, Nash & Young, The Flaming Lips og Grandaddy. Og de har turnert med The Coral.
Don’t Bring Me Down engasjerte ikke de første to-tre gangene plata snurret i CD-spilleren. Det låt for pent og polert. Etterhvert snek melodiene linjene seg inn i hjernebarken, og det ble klart; disse gutta har noe.
De går knallhardt ut – med Same Picture, sin beste låt, som åpningsspor. En killer av en trudelutt for rødvinsmelankolikere og andre nattedyr som elsker høstens stemninger. Hadde hele skiva holdt denne kvaliteten, hadde vi hatt med en moderne klassiker å gjøre.
Flotte Wide Open Sky er mer rocka, og nærmer seg Tom Pettys umiskjennelige sound. Dette er skivas mest fengende låt, og den snakker faktisk til dansefoten. Let You Down er sår og vakker og uimotståelig, mens Landscape er feiende Gomez-inspirert folkpop. Tittellåta Don’t Bring Me Down er blant låtene bandet har utgitt tidligere. Den korrigerer tildels det noe snille uttrykket med sin røffe melodi i lurvete gitardrakt.
Alt er slett ikke gull og grønne skoger. Låttittelen innbyr til harselas, og vi kan ikke dy oss: Best Intentions er et velment forsøk, men låta blir for snill og tøffelaktig for disse anmelderørene. Anonyme She Comes Around faller gjennom målt med det beste på denne utgivelsen.
Styr unna dersom du er ute etter noe helt nytt. Er du ute etter noe vakkert: Investér!
